Årets beste plater
Platearbeiderne på Big Dippers egne favoritter fra 2017.
Plateåret nærmer seg slutten, og en travel og deilig tid i butikken gjenstår før juleroen senker seg. I sommer så vi tilbake på årets seks første måneder og trakk frem Thurston Moore, Courtney Marie Andrews, Pogo Pops, Laura Marling, Kendrick Lamar, Cyanide Pills, Deep Purple og Laurel Halo som favoritter. Disse platene står seg fortsatt, og vi har derfor forsøkt å unngå for mange gjentagelser i denne nye oppsummeringen.
White Reaper — The World’s Best American Band
White Reaper fra Louisville, Kentucky begynte sine dager som et rufsete garagerockband og slapp sin første sjutommer i 2013. Siden da har bandet sakte men sikkert kokt sammen flere elementer av klassisk powerpop og 70- og 80-talls arenarock, og resultatet er et svært vanedannende musikalsk heksebrygg! På deres andre album, det kledelig beskjedent titulerte The World’s Best American Band, går de virkelig «all in» på alle fronter. Se for deg Cheap Trick frontet av Jay Reatard med Ric Ocasek trygt plantet i produsentstolen, så nærmer vi oss en verdig beskrivelse av hvordan dette praktverket låter.
Det er også utrolig givende at de i likhet med f.eks. Sheer Mag, ikke er redd for å sette uironisk «gitarhelting» på dagsordenen og leverer heftig gitarsoli som ikke står tilbake for glansnumrene til gamle dinosaurhelter. Som liveband rapporteres det om at de går ekstremt hardt til verks med en energi som vitner om et band på terskelen til et ordentlig gjennombrudd. Neste år, når alle digger den enda glættere tredjeplaten deres, synes jeg sikkert at de er megadøve. Neida. Joda. The World’s Best American Band er uansett et ubesudlet svennestykke av edleste merke.
Boblere:
The Magnetic Fields — 50 Song Memoir
Når en av verdens aller beste nålevende låtskrivere lager et album med 50 låter for hvert av sine 50 år på jorden så blir man tvunget til å høre etter. Årets nest beste skive.
Hällas — Excerpts From aFuture Past
Episk og småprogressiv organisk hardrock med årets soleklart beste låt: «Star Rider». Blir ikke lei av denne platen. Glder meg til fortsettelsen.
– Lars Arne Lindland
Dette er Sjellandgutten Bisse’s syvende plate på tre år. Et helstøpt, vakkert og uvanlig mesterverk har det blitt. Det er mulig at det er årene ved DKD Musikkonservatorium som har utstyrt ham med sitt gode øre for store arrangementer (oppfinnsomme strykere! Smarte blåsere!), men det er den dunkle indierocken fra de siste 40 årene som får være fundamentet under de glimrende tekstene. Denne plata er magnetisk på meg. Og er du svak for Cave, The National eller Disintegration så bør du høre Bisse. Her er saa vidunderligt…
Boblere: Laura Marlings Semper Femina har bare blitt bedre i løpet av året. All Them Witches overgikk seg selv og lyder bedre enn noensinne på Sleeping Through the War. Kendrick Lamar slår Tyler, the Creator på målstreken. Kacy & Clayton bør få en million nye lyttere for sin vakre andre-LP. Dessuten elsker jeg Thulsa Doom. Og som om det ikke var nok, oppdaget jeg en forunderlig skatt fra 1982: Bobby Brown.
– Jacob T. Krogvold
Sheer Mag — Need to Feel Your Love
Need to Feel Your Love er et 42 minutter langt røsk. Philadelphia-bandet følger opp sine tidligere utgivelser med samme deilige oppskrift: popmelodier med fengende riff med et crunchy, kompakt lydbilde. Dette føles som et relativt stort nikk til band som AC/DC, men Need to Feel Your Love inneholder også cathy garageskranglepop som like godt kan sammenlignes med en forvrengt og forspisset Mac DeMarco. Likevel låter ikke Sheer Mag gammeldags eller spesielt bakoverskuende i mine ører, og det er rett og slett det gode låtmaterialet, og den gjennomført kule produksjonen som gjør at denne platen får mest oppmerksomhet fra meg i årets oppsummering.
Boblere: Innen demokratisk artrock/postpunk vil jeg gjerne trekke fram to sterke skiver fra Duds og Omni. Henholdsvis den groovy debuten Of a Nature or Degree og den detaljorienterte Multi-Task. Med budsjettriff og sammensatte motiver kan disse raskt sammenlignes med en av mine store favoritter, tidlig Wire à la Chairs Missing. Andre favoritter fra i år er ambientskivene fra Bing & Ruth og GAS, og synthpopen fra John Maus.
– Sunniva Hyllseth
Kvintetten, frontet av vokalistene Martin Östlund og My Shaolin (Sohlin), låter som halvt Blue Öyster Cult, halvt Jefferson Airplane. Men det er også softere innslag — kanskje det er harmoniene, eller den duvende bassen — som hinter til de mer mystiske innslagene i Fleetwood Mac-katalogen. En slik musikalsk arv, foredlet av Värmlandske alkymister ved Vänerns bredder, gir en unik og herlig seventies stemning hele veien fra det fete coveret til den spooky okkulte vibben. Og det bikker aldri over i pastisj, det låter bare fett og groover noe voldsomt.
Boblere: I tillegg må platene til Kendrick Lamar (genial hiphop), Elder (genial metal), Midland (genial country) og Daniel Romano (herregud, bare tvers igjennom genial, hans beste til nå) nevnes. Krutt alt sammen.
– Eivind Eide Skaufjord
Lenge stod dette mellom to fantastiske comeback-skiver. Både Grandaddys Last Place og Broken Social Scenes Hug of Thunder viser gamle indierockstorheter i sin beste form på veldig mange år. Muligens har de begge nådd karrierens høydepunkt i år, jeg tror det.
Hva hjelper vel det når Manchesters fineste gir ut et livealbum som få topper? I 2015 kom New Order med solide Music Complete, et overraskende godt album. Den påfølgende turneen var av det enda mer overbevisende slaget. Jeg hadde gleden å oppleve dem live både i Stockholm høsten 2015 og på Øyafestivalen i 2016 — begge to noen vanvittige maktdemonstrasjoner.
I november 2015 opptrådde bandet flere dager på rappen på Brixton Academy, London, med båndopptaker til stede. Materialet er nå gitt ut som NOMC15 og resultatet er overveldende. Man trenger ikke mer enn virkelig god lyd, godt samspill, stor spilleglede (les ingen Peter Hook) og et arsenal av helt fantastiske låter. Avslutningen bestående av «The Perfect Kiss», «True Faith», «Temptation», «Atmosphere», «Love Will Tear Us Apart» og «Blue Monday», i den rekkefølgen, lar seg vanskelig toppe. Og derfor er NOMC15 årets beste utgivelse.
– Christer Alexander Hansen
Gentle Giant — Three Piece Suite
Steven Wilson er en sann magiker med usedvanlig god smak. Han har et Kong Midas-touch med alt han befatter seg med, og remixingen av disse utvalgte Gentle Giant-sporene fra bandets tre første album låter helt fantastisk (Gentle Giant (1970), Acquiring the Taste (1971) og Three Friends (1972)).
Tony Visconti gjorde ingen dårlig jobb opprinnelig, men her låter det friskt og spennende og nyskapende, og er etter min mening prog i ordets virkelige forstand. En strålende introduksjon til et fantastisk bra band, og i tillegg får man et spor på denne samleren som få har i samlingen sin: «Freedom’s Child». Steven Wilson har skjønt det, gjør dere det?
– Eirik Bård Fonn
Det føles litt feil og samtidig helt riktig å utrope denne plata som inneholder innspillinger fra 79–85 til min favorittplate i året som gikk. Jeg har selv rukket å bli 38 og i alle disse årene har denne musikken ligget lagret som en udetonert bombe i en stabel av mastertaper i Fristad Studio i Sandefjord, bare noen kilometer unna der jeg vokste opp.
Avsondret fra verden på en helt annen måte enn «kidsa» i dag er med sine løpende oppdateringer om alt som rører seg i verden satt Atle Lauve som ung gutt i et studio lokalisert i en låve i Sandefjord og var tilsynelatende i sync med alt, sannsynligvis uten å vite det selv. Som tenåringer flest, med en iboende lengsel etter «noe annet», en kulere fest, en penere dame, skolefri, helg. Sånt kan det bli god musikk av. Og med en knack for å lage de mest hjernebarkfestende temaer, låter og grooves oppi det hele må det ha føltes riktig for Lauve å svi av alt av lommepenger på tid i studio. Atle Lauve ble aldri noen del av norsk pophistorie, men nesten 40 år senere kommer nå denne plata ut og historien må skrives om. For fortell meg om én annen norsk plate i denne sjangeren fra samme periode som er bedre?
En del av denne musikken låter i dag så ufattelig hipt, ikke bare fordi soft rock, disco, aor, yacht rock (grøss) og annen 80-talls-stenket musikk er i vinden som aldri før, men også fordi Lauves sound har noe mer enn dette. Det er lett å tenke seg at en fyr som Ariel Pink ville fått mental kortslutning om han hadde hørt albumets centerpiece «Farlig Kjærlighet». Og hvordan klarte Atle Lauve å fra f#%ngs Sandefjord med låta «Du er så deilig» å gjenskape feelingen og beaten fra den Arthur Russell-produserte discoperlen Loose Joints — «Is it All Over my Face?» (1980). Han kan da umulig ha fått tak i den tolvtommeren som spesialimport på Alliance Platebar? For alt vi vet kan Lauves låt og ha blitt innspilt før Russell og co’s.
Du kan komme trekkende med sammenlikninger med Marius Müller, Drama, Lava, Jahn Teigen og hva du vil, men ingen i Norge laget musikk som dette på 80-tallet. Og ingen av dagens retrofetisjister enten de heter Todd Terje eller Fredfades og har verdens beste smak i produksjon, synther og basstrommelyder ville klare å gjenskape dette om de forsøkte. Men vi holder døra åpen for at det kan ha vært tilfeldigheter inne i bildet som gjør at denne musikken låter som den gjør.
Kan det være at denne musikken treffer ekstra hardt fordi den serveres med en søt historie om drømmer som aldri ble virkelige og ender med at helten får sin oppreisning til slutt? Ja selvsagt, men popmusikk er en flyktig ting og akkurat nå er denne musikken det beste jeg kan tenke meg.
Boblere:
Kelela —Take Me Apart; rørende popalbum fra fremtiden. Hofseth/Young/Eilertsen/Vinaccia — The Maze; Nattjazz for tørste gutter og jenter.
Hubbabubbaklubb — «Eddie & Suzanne» (singel); årets beste låt, Norges beste band. Headliner forhåpentlig Øya 2018.
Beach Fossils — Somersault; sånn musikk vi liker vi som vokste opp på 90-tallet i Tønsberg.
Kurt Rosenwinkel — Caipi; nydelig tropisk album, tenk Pat Metheny, Sea & Cake, Arto Lindsay og Marcos Valle. Kan det bli sommer?
– Andreas Leine Jakobsen
Offa Rex — The Queen of Hearts
Offa Rex er et samarbeidsprosjekt mellom det fabelaktige indie-folk-bandet The Decemberists og den britiske folk-sangerinnen Olivia Chaney. Et samarbeid som begynte med en utveksling av tweets mellom Chaney og Decemberists’ Colin Meloy førte til at førstnevnte fikk varme opp for veteranene fra Portland. Kjemien må ha stemt, for i sommer kom Queen of Hearts ut. Vi får gamle folkesanger i moderne drakt — britisk folk med psykedelisk tilsnitt. Fokuset ligger fortsatt i historiefortellingen, med inspirasjon fra Sandy Denny, Fairport Convention, Steeleye Span, Rennaissance og flere. Det har resultert i et nydelig samarbeid som demonstrerer stor kjærlighet til sjangeren og låtene de har valgt ut. Chaneys stemme er midtpunktet, og for en stemme hun har.
Boblere: Andre plater jeg elsker fra i år er: Margo Price, Nikki Lane, The Secret Sound of Dreamwalkers, Kacy & Clayton, The Deep Dark Woods og David Rawlings.
– Stine Andreassen
Belle and Sebastian — How to Solve Our Human Problems 1
Helt på tampen av 2017 kom årets lykkepille! Belle and Sebastian utgir tre EP-er på tre måneder, og i desember kom den første: How to Solve Our Human Problems 1. Den turer avgårde som om ingenting har hendt siden The Boy With the Arab Strap. 70-talls dansemusikk, naiv pop, synther som ble født på 80-tallet, stjerner i øynene, kjærlighet, både av det bitre og av det søte slaget. Jeg blir glad, veldig glad, for at noen ting er som før.
Boblere: Årets samler kom seilende fra Bob Stanley og Pete Wiggs (Saint Etienne). Herrene har gravd dypt i kassene med oversette psych/prog-utgivelser fra Storbritannia etter Beatles-æraen var over og man lurte på; hva gjør vi nå? English Weather er som en regnværsdag i Huddersfield i 1972, men det gjør ingenting at det bøtter ned. En fabelaktig samling låter som på en besnærende måte passer sammen og høres ut som om at dét var meningen.
Hampshire and Foat sitt debutalbum Galaxies Like Grains of Sand er som en analog togreise, et sort/hvitt univers som glir sakte forbi utenfor vinduet ditt. Nydelige bilder males med abstrakt pensel, og smaken av ambient jazz sitter igjen i munnen. Anbefales.
Da jeg hørte Laurel Halo sitt jazz-ambient-folk-pop-techno-funk-album Dust for første gang så tenkte jeg, jøsses! …og tenker det fremdeles. Årets electronika, uten tvil. Jeg vil også trekke frem Alex Cameron sitt album Forced Witness, der han har klart å lage noe som hverken Bruce Springsteen eller The Killers har vært i nærheten av på evigheter. Mannen har også begått århundrets Meat Loaf-låt i duetten med Angel Olsen, «Stranger’s Kiss».
God jul.
– Frank Hammersland
Karl-Henrik Ousbäck — Somewhere and Somewhen
Den svenske trommisen Karl-Henrik Ousbäck, er mannen bak min favorittplate fra i år. Ousbäck har samlet sammen et sylfrekt band (med bl.a Dipper-favoritten Jonas Kullhammar på tenorsax), og koker opp en helt vill hardbop-skive i prima mid 60s-ånd.
Det svinger som bare tusan. Her kan man trekke linjer fra mange klassiske Blue Note-utgivelser. «Somewhere and Somewhen» er kun utgitt i 300 ex, så her må man agere. Årets gavetips for jazzkattene!
– David Jønsson
Ben Frost — The Centre Cannot Hold
Det er noe trygt med Ben Frost. Man vet at man får servert kvalitet når den australske lydkunstneren er klar for ny fullengder, og årets tilskudd til den utsøkte katalogen er intet unntak.
Siden 2014s eminente AURORA har Frost laget musikk til ballett-oppsetningen av Iain Banks dystre og flotte Wasp Factory, samt medvirket på en rekke filmprosjekter. Men etter uttalelser om at han ikke visste om han hadde flere album i seg, var det godt å høre at han hadde slått seg sammen med produsent Steve Albini for å improvisere og kose seg i studio. Resultatet ble en ny bauta. The Centre Cannot Hold er kanskje noe mer abstrakt og ikke like umiddelbar som forgjengeren, men dette er igjen utsøkt arbeid fra en artist som åpenbart ikke er i stand til å gjøre spesielt mye feil. Sjangermessig er det som vanlig vanskelig å plassere dette i bås, så man får vel ta frem det noe trøtte uttrykket «neo-classical». Frost er åpenbart glad i alt fra Mahler til Mayhem, og oppi det hele hører man fortsatt at han har vært håndplukket elev av Brian Eno. Maktdemonstrasjon.
– Anders Brørby
