2018: Big Dippers internasjonale favorittplater
Skam, nakenparty, afrofuturisme, maksimalisme, nye og gamle helter
Nok et godt musikkår nærmer seg slutten. Vi i platesjappa deler selvfølgelig ikke bekymringen for — eller oppfatningen av — at albumet er dødt. Her lever albumformatet i beste velgående, og det er heldigvis svært mange artister, både innenlands og ute i den store verden som mener denne kunstformen fortsatt har livets rett. Her er 15 knallsterke plater fra inneværende år, i ingen spesiell rekkefølge.
Khruangbin — Con Todo el Mundo
Bandnavnet er thailandsk for noe sånt som «motorflue» (eventuelt bare fly), og den Sørøst-Asiatiske innflytelsen er også hørbar i musikken, der thai-funk mikses med surf, soul og hiphop.
Kacey Musgraves — Golden Hour
Med Golden Hour gjør Kacey Musgraves et sjumilssteg i retning mainstream stjernestatus. Dette har resultert i et eklektisk men knallfint album, som mer enn noe annet viser Musgraves’ talent som låtskriver og ikke minst hvilken kreativ skaperkraft hun er.
The Nude Party —The Nude Party
Dette lukter det svidd av! For dette er frikete, laidback, groovy og sløy rock n roll. Mid-sixties Stones, garasjerock, Grateful Dead, Jonathan Richman, Velvet Underground, honky tonk-piano, surf og solbrente sørstatsvibber er alle ingredienser i dette oppkoket av destillert good times.
Janelle Monae — Dirty Computer
Tidløs popmusikk, politisk soul, Prince-singler og moderne R&B. Monae har tatt afro-futurismen hun har frontet (mer eller mindre siden dag én) til nye høyder på Dirty Computer. Eklektisk og helhetlig på en gang, med noen enorme hits på kjøpet.
Les Big Byrd — Iran Iraq IKEA
En plate som har gått varmt på stereoen i sjappa og som trollbinder kundene hver eneste gang. Les Big Byrds andre album er en suggererende og krautete affære. Med medlemmer fra Teddybears, Fireside og Viagra Boys, spiller de groovy, psykedelisk pop med masse attitude.
Rolling Blackouts Coastal Fever — Hope Downs
Etter noen fengende EP-er og singler hadde det bygget seg opp en solid hype rundt Rolling Blackouts Coastal Fever. Bandet innfrir så til de grader på debutalbumet. Hvis du liker melodiøs og jangly indie av typen The Go-Betweens, kan du med stoisk ro legge denne plata i julepåsan.
Jonathan Wilson — Rare Birds
Rare Birds er et maksimalistisk album, og det kan la seg høre det, for Jonathan Wilson takler definitivt det storslåtte og ambisiøse. Som han sier selv: «This album is a hell of a lot more Trevor Horn than anything, you know, Laurel Canyon-related.»
Shame — Songs of Praise
Har noen kvisete casuals fra Sør-London laga en av årets beste plater? Åja. Songs of Praise er en kraftsalve av postpønka rock som ikke akkurat maler et lystig bilde av England. Nebbete og sarkastiske, morsomme og fatalistiske.
Tony Molina — Kill the Lights
Verdens mest effektive gitarpopsnekkers tredje album er hans lengste til dags dato. Med 10 låter og total spillelengde på hele 14 minutter er Kill the Lights tettpakket med godlyd som vil få fans av Teenage Fanclub og tilsvarende til å bli varme og glade langt inn i hjerterota.
Cordovas — That Santa Fe Channel
Alle som liker The Band bør få øynene opp for Cordovas. Vi velger like godt å sitere Rolling Stone magazine her: «Halfway between Duane Allman’s Telecaster twang, the Dead’s hazy harmonies and the stoned swoon of California’s folk-rock heyday.»
Courtney Barnett — Tell Me How You Really Feel
I år kom andrealbumet til Courtny Barnett, og det sparker ordentlig ræv. Selv om hun fortsatt er et relativt nytt navn har hun allerede et tydelig etablert og lett gjenkjennelig sound — rocka, skranglete og slacker-aktig, og samtidig fryktelig fengende.
Sons of Kemet — Your Queen Is a Reptile
Sons of Kemet er en utradisjonell jazzkvartett på mange måter. Med Tom Skinner og Eddie Hick på perkusjon, Theon Cross på tuba og ikke minst Shabaka Hutchings på saksofon, damper de opp et høytrykk med elementer av frijazz, grime og karibiske rytmer.
Cardi B — Invasion of Privacy
Cardi B leverte med Invasion of Privacy en av årets største hiphop-plater. Nå som årsbesteoppsummeringene begynner å tyte ut fra magasiner, nettsteder og blogger, er det også åpenbart at dette er en av årets beste uansett sjanger. Spekket av hits, attitude og feit produksjon.
Courtney Marie Andrews — May Your Kindness Remain
Det var først med 2016s Honest Life at folk fikk øynene opp for Courtney Marie Andrews. Hun er en allsidig og svært talentfull artist, som krydrer sin folk-inspirerte singer-songwriter-americana med svært dyktig og originalt gitarspill.
Ry Cooder — The Prodigal Son
Gamlefar Cooder har blitt 71 og slapp i år sitt syttende soloalbum. Her gjør han det meste selv, endog med hjelp av sønnen Joachim Cooder. Det er store mengder velspilt vellyd på plata, som er en god blanding gamle blues- og gospellåter, negro spirituals, og enkelte nyskrevne.
