Angstbitersk bitterhet
Happy Dagger med svovelviser fra Dalane
Høsten 2009 utga de forsøksvis troende guttene i Happy Dagger (Hermann Broder, M. Angstelsen, Den Triste, Erik Equinox og Stenseng) sin engelsksproglige debutplate Songs of Shame. Hvor førte deres smale sti videre? Spørsmålet var påtrengende. […] Låtmaterialet kom til i en misantropisk og kreativt eksplosiv periode på senåret 2009, og allerede i januar 2010 dro guttene til en sliten og kald gammel villa i Sverige for å spille inn albumet Bittarheden.
Så forkynner presseskrivet til Happy Daggers plate Bittarheden. Medlemslista teller (i følge norsk Wikipedia (som man sjelden burde stole på)): Ivar Nikolaisen, Erik Egenes, Sondre T. Midtun, Magnus Angstelsen, Ole Halvard Sveen og Einar Stenseng. Med medlemmer fra band som Silver, The Good The Bad & The Zugly, Kvelertak, Extol, Oslo Ess, skulle man kanskje tro at man kunne forestille seg hvordan dette låter, men Happy Dagger er… annerledes.
Bittarheden, som nå foreligger i ny utgave på LP, er egentlig en åtte år gammel plate, men den har kun versert i noenlunde lukkede miljøer på vanskelige formater. Nå som den reale allmenngjøringen av plata er her, korresponderte vi med herrene Nikolaisen, Midtun og Stenseng om nødvendigheten av denne plata. Hva er det her egentlig?
Hvorfor i alle dager kommer dette nå? Trenger vi dette?
Hvis du tror du «trenger» en hvilken som helst LP-plate er du kun et offer for forbrukersamfunnet og en helvetesdømt kapitalist (jmf. Matt. 6:24).
I Happy Dagger har vi et personlig motiv for å gi ut dette, nemlig vår syndsforlatelse og evige frelse (og det er ikke noe å le av). I tillegg forsøker vi å ri vinylbølgens siste krampetrekninger og utnytte oppmerksomheten rundt et av våre medlemmers nyfundne suksess med et rogalandsk popmetalband med østlandsk navn.
Det ryktes at denne utgivelsen ble født på CD-rom. Er det et såkalt multimedialt prosjekt?
Dere er feilinformerte, og bes slå opp forskjellen på CD-ROM og CD-R i nærmest tilgjengelige leksika.
Abraham Samuelsen fra Eutykus Records betalte i sin tid for studiotiden, og insisterte på å utgi Bittarheden i 77 eksemplarer på CD-R i januar 2010. Vi var usikre på om vi skulle føle oss villedet eller velsignet, men følte ikke vi hadde noe vi skulle ha sagt.
Når nå Rural Rebel Rock gir ut platen på LP er det kontraktfestet at de også må utgi Samuelsens acustometal en gang i nærmeste fremtid. Gud hjelpe oss.
Til å være to presumptivt dyktige og rutinerte musikere (det siktes her til Nikolaisen og Stenseng, som var «kjendismedlemmene» som bandet ble solgt inn med), må det være lov å si at dette låter ganske kaotisk?
Hvilke «to musikere» det hentydes til her er for oss noe uklart, all den tid det medvirker både tre og fire, nesten fem musikere på platen (foruten gjestemusikerne på sistesporet, som bl.a. inkluderer Milton von Krogh fra Pirate Love på el-sitar og Jørgen Moe Eikås på banjo).
Gruppen inkluderte på Bittarheden-tiden også et visst medlem av Extol, som til sitt eget beste foretrakk å være anonym.
Så, hva er greia? Er dette humor eller? Plata omtales som en kultplate. På hvilket grunnlag? I hvilke miljøer?
«Er’e jazz?», lizzom?
Platen kan sies å ha gitt en viss trøst for folk, spesielt de fra bibelbeltet, som har et mer eller mindre anstrengt forhold til sine kristne oppvekster. Hvis du derimot aldri har lest Bibelen, vært på DP-festivalen, blitt fristet av Satan på Økern eller sett Jesus Frelseren svinne foran øynene dine på Rock Out Church eller hos Perane, Larsane, Lomelendingane, eventuelt i pinsemenigheten Sion, kan Bittarheden muligens fremstå som noe utilgjengelig.
I tillegg anser vi oss beslektede med musikere som Filip Ring, Tønes, General Forsamling og Føkkefjord, så vi føler oss ikke helt alene i den norske musikkverden.
Kan fansen (i den grad den finnes) forvente ny musikk fra Happy Dagger snart, i stedet for forsøksvis melking og reutgivelse av en åtte år gammel plate (det er jo ikke et rundt tall en gang!)?
Vi valgte åtte år inspirert av Æneas fra Lydda, en fyr som etter å ha vært lam i åtte år ble helbredet av Peter i år 39.
Vårt neste album, More Songs of More Shame, er snart ferdig innspilt og vil utkomme på forsommeren 2019. Et par av låtene derfra, «Cocaine and Porn» og «The Preacher Started Dealing (with Ambivalent Feelings)», har allerede blitt konsertfavoritter.
I dette materialet beveger vi oss litt bort fra religion og alkohol, i en mer sekulær og dopromantisk retning, noe som sikkert vil gjøre det lettere å svelge for Big Dippers middelklassepublikum innenfor ring 3.
Skrevet av Eivind Eide Skaufjord
