Bøller på døra
Audun Vinger om The Lovethugs
Big Dipper arrangerer, sammen med Oslove Music og Audun Vinger en Lovethugs-kveld på Kampen Bistro 25. oktober. Det blir konsert, etterfulgt av plateprat mellom Vinger og bandet. Billetter her.
Hva er en klassiker? Dette er et spørsmål som til stadighet buler ut i flere retninger. Trenger vi egentlig fortsatt bry oss med klassikerne? Er det ikke bare gamle hvite menn som bestemmer hva en klassiker er, og er det dermed noe vi egentlig ikke burde hefte oss ved særlig lenger, i en verden som jo er langt rikere enn hva vi tidligere er blitt fortalt? Samtidig trenger vi jo et felles vokabular for å kunne henge opp våre eksistensielle kleshengere et sted. Er det kanskje en visshet om klassikernes evighet og betydning som kan hjelpe oss med å oppnå dette? Verker som gjør inntrykk og blir stående, som elementer å forholde seg til og sammenlikne seg selv og andre med. Jo, det stemmer nok det.
The Lovethugs’ andre album Babylon Fading er en klassiker. Ikke av den typen man vanligvis ser i bøker og oppslagsverk, egentlig så langt derifra, den andre typen klassiker: Den ingen vet om. Men av typen som likevel avgir dette dirret som gjør at den blir husket sterkt, av noen få. Det vrengte klassikerbegrepet er ofte et vel så godt orienteringspunkt når man skal føle seg frem i verden.
Det var mange år siden jeg hadde lyttet til Babylon Fading, sikkert tolv-tretten år, med andre ord lenger tid enn The Beatles holdt sammen, men nå var den her igjen i all sin prakt på en LP, det vil si ikke igjen, det er første gang den er på LP. Men bare det å høre låtene igjen, fremskapte følelsen: litt gåsehud og et fårete glis i trynet. Jeg snudde på hodet som for å få aksept fra en imaginær venn i rommet og utbrøt ordløst og overrasket: dette er jo en klassiker! Og denne typen klassikere er minst like viktig: De som burde blitt større enn de ble, men som samtidig kler å være en skjult skatt. Plater det hefter et lite irritasjonsmoment ved.
Det er vanskelig å huske om The Lovethugs egentlig gjorde noen faktiske utslag på musikkhistorien der og da, bortsett fra for de få som fikk oppleve dem i levende live eller hørt deres to CD-utgivelser. De var i alle fall ikke en del av den ordinære norske musikkbransjen, faen heller, det var som om de eksisterte i en parallell virkelighet, der streiten ikke hadde adgang, ikke som i dag, da undergrunnen er satt i system og selv det mest sullete garasjerockbandet kan finne seg selv som et forhåndstippet suksessband etter en opptreden på Trondheim Calling, Bylarm, Vill Vill Vest og hva det nå heter alt sammen. Det var vanntette skott mellom overflaten og selve vannet da The Lovethugs herjet. Ikke rart de måtte omfavnes av det da meget rennomerte amerikanske powerpop-plateselskapet Rainbow Quartz for å få utgitt musikken sin. Flotte band som The Grip Weeds, Cotton Mather og norske The Jessica Fletchers var også en del av selskapets portefølje. Bandets første album ble utgitt av Big Dipper, som er blitt betraktelig mer kjent som platebutikk i mellomtiden, men som også er delaktig i reissue-selskapet Round 2 som utgir norske psych, jazz, pop & rock-klassikere, som for eksempel The Dreams psykedeliske klassiker Get Dreamy. Et landskap vi forsåvidt også finner Lovethugs i.
Det er viktig for mange å forsøke å kategorisere musikk, holde den fast, sette ting i system. Så hvor har vi The Lovethugs? Litt vanskelig å si. Det er riktignok mye britisk pop-psych fra sekstitallet å spore her, og fargekodene på omslaget: instrumentene, hårsveisene og klærne antyder et klart slektskap til de estetiske verdiene som ble forfektet noen få år i andre halvdel av det tiåret. En litt mer rocka og uprofesjonell utgave av britisk psykedelisk blues og R&B, med tilløp til assosiasjoner til britiske hager og gamle Rubble-samleplater. Samtidig er det noe mer, noe om ikke tidløst så noe som i alle fall oppleves som evig: tanken på en gjeng. De ser kanskje ut som elegante retrorockere, men det er samtidig noe narvete over dem, en gjeng bøller, rett og slett; en samling med labaner fra vestkanten som ikke har noe annet å bestille enn elegant bøllemakeri.
Det er en gjeng, men det er unektelig lett å henge seg opp i Jørgen Flatabø. Vokalen er så dandyaktig henslengt, som om vokalisten knapt orker å vedkjenne seg frontfigurrollen. Han kunne hatt en Oscar Wilde-aktig knekk i håndleddet mens han føyset det hele vekk, om ikke fingrene samtidig var opptatt med det intenst frenetiske og oppvakte, krispe gitarspillet. En Hendrix gjenfødt, som om ham og alle andre av epokens ikoniske gitarister ved en feiltakelse har tatt bolig i ham, drapert rundt ham som et fjongt, østlig sekstitallssjal. Om ikke allerede bassisten i King Midas hadde gått under klengenavnet Reka Banditten, kunne det passet meget godt på andrebøllen og vestkantrufs per excellence, Carl Martin «Calle» Jahren. Det ble mye bass, ja, og i tillegg flørtenden og truende leadvokal i «Love Machine». Mannen med det litterære navnet Pål Brekke jr. trakterer orgelet på henrivende vis, som det heter, er det egentlig andre ting enn orgler som «trakteres»? Marius «Mudman» Rypdal på perkusjon var jo allerede født inn i norsk rock royalty som sønn av Inger Lise og Terje. Ta deg en kopp Liptons te! Get dreamy, indeed. Vill men stødig bak trommene fant og finner vi Gøran Flåtin, den eneste av den som så ut som kan kunne fikse bandbilen om den skulle bryte sammen under turné. Men det ble kansje ikke så mange turneer på The Lovethugs uansett. De var jo tross alt bøller. Men The Lovethugs tid er nå — 2018 er året da klassiske poplåter som medrivende «Close Beside Her» eller «I’ve Heard a Rumour» omsider skal resonnere i store mengder av vakre mennesker ører. På med ørene!
Skrevet av Audun Vinger, januar 2018
