Balladen om Gary Holton & Casino Steel
Unike nedtegnelser fra «en som var der» — Utdrag fra ny bok.
Big Dipper er stolte av å presentere The Ballad of Gary Holton & Casino Steel, en bok og plateutgivelse som dokumenterer et viktig kapittel i norsk rocks historie.
Få, om noen, nordmenn har satt sitt preg på rockhistorien som Casino Steel. I 1970 forlot han sitt barndoms Trondheim til fordel for England, en annonse i Melody Maker senere ble Hollywood Brats født. Bandet spilte inn sitt debutalbum i 1973 og skulle med dette være med på å legge en viktig grunnstein for fenomenet punkrock som inspirasjonskilde for folk som Malcolm McLaren, Sex Pistols og The Clash. Casino startet deretter punkbandet The Boys og spilte på deres tre første album, deretter figurerte han som The Ramones’ femte medlem på End of The Century-turneen i 1980 (og ble tilbudt fast plass i bandet).
I 1981 vendte han hjem til Nidaros Studio i Trondheim sammen med musikerkompisen Gary Holton (kjent fra Heavy Metal Kids), med en nyfunnen interesse for country, men fortsatt med mer enn ett bein plantet i rock og punk. Hos Bjørn Nessjø spilte de inn sitt debutalbum som drevet av monsterhiten «Ruby (Don’t Take Your Love to Town)» endte opp med å selge 125.000 enheter og gjøre Holton & Steel til superstjerner her hjemme. Duoen herjet salgslister og konsertlokaler i fire intense år før historien fikk en tragisk slutt da Gary Holton gikk bort høsten 1985, bare 33 år gammel.
Tom Hermann Kristensen er forfatter, konsulent og arkivar med klassisk rock ‘n’roll som sin ekspertise. Han vokste opp i Oslo og skapte seg et navn i diverse undergrunnsfanziner, og endte senere opp med å gjøre PR for artister som The Boys, Titanic, Andew Matheson, Neon Leon, Stevie Klasson, Casino Steel, Henry McCullough, Willy DeVille, Svein Finjarn og Freddy Lindquist.
Få var tettere på miljøene rundt Holton og Steel sent på syttitallet og utover åttitallet. Vi hopper inn i historien i Oslo i 1983.
1983 — GARY’S BACK IN TOWN av Tom Kristensen
I hovedrollene: Geir Waade, Gary Holton, Casino Steel, Torstein Flakne m.fl.
En varm augustnatt etter en jam på Jazz Alive var jeg på vei til nachspiel hos Bing (eller kan det ha vært Bringsværd?) nede på Skillebekk i Oslo. Jeg hadde ingen anelse om hva som ventet meg. Jeg ringte på døra og gjennom callingen ble jeg ønsket «velkommen» av en velkjent stemme på uforfalsket cockney — « Are you into group sex?»
Det var Gary Holton som fungerte som «bouncer» på sammenkomsten. Da jeg kom opp trappa og inn i entreen — og i det øyeblikket Gary så at jeg kom sammen med Geir Waade, klikket det fullstendig for ham og det endte nærmest i håndgemeng. «Listen to me, Tom! You shouldn’t be seen with him!» var beskjeden jeg klart og tydelig fikk høre fra en illsint Gary Holton, mens han pekte på Geir. Han fortsatte skrikende med noe sånt som: «He’s a bloody liar!» Jeg befant meg plutselig i et forferdelig dilemma, og der og da blir det nærmest et krav at jeg skulle velge parti. Min umiddelbare reaksjon var tvil. Hm, var ikke disse to kamphanene gamle venner? Jeg kunne ikke tro at dette skjedde. Det var ikke sant. Eller var det? Jeg holdt klokelig kjeft.
Unødvendig å fortelle, fikk ikke Geir engang komme over terskelen, og inne i den enorme leiligheten hersket det en meget spesiell stemning. Noen damer jeg dro kjensel på, satt halvt avkledd i noen jævla dårlige silkekimonoer, mens Casino var som forduftet. Kjente jeg en følelse av noe uhyggelig? Faen, hva gjorde jeg her? Geir stakkar, satt igjen i trappa utenfor leiligheten i det jeg forlot «festen» og gikk ut i sommernatten. Det begynte å lysne. Utenfor «Pølsedama» (ved siden av Tinkern) praiet jeg en taxi og satt kursen hjem mot Ammerudgrenda 176. Det skjedde ikke noe mer den natten. På et eller annet tidspunkt fikk jeg til og med lagt meg.
Hele greia skyldes at Gary beskyldte Geir for å ha stjålet en høvding fra ham kort tid i forveien, og den bisarre episoden utartet seg til en veldig trist seanse på Pingvin Club natten etter. Geir Waade var på nattklubben sammen med sin venn Herodes, mens jeg selv var der med Casino, David Green og Gary. Det kulminerte i et skikkelig bikkjeslagsmål der de involverte tørnet sammen, og Geir og Gary tumlet nedover trappa ved dassen på Pingvin. Jeg så ikke for meg denne evnen hos Geir. Det å kunne slåss. Gary og Geir fikk dessverre aldri oppklart den skjebnesvangre misforståelsen før Gary døde.
Casino Steel: Det der husker jeg veldig godt. Geir var på den tiden en sosemikkel og en skøyer uten like, men han var aldri en tyv! Geir stjal aldri de tusen kronene. Pøh! Jeg husker godt at vi var hos Eva og Gunnar på Backstage etter konserten på Ratz, men jeg så ikke selve fighten. Barry (Matheson) derimot, var ikke spesielt begeistret for at en av hans «gutter» var involvert i slåsskampen på Pingvin, såpass husker jeg.
Geir Waade: Vi ble aldri venner igjen etter den episoden, Gary og jeg. Jeg traff igjen Gary to ganger etter den episoden — den ene gangen var på Downtown i Trondheim. Den andre gangen var på Warrington i London, like før han døde. Han så meg garantert, men han snakket ikke til meg i det hele tatt. Det var veldig, veldig synd. Jeg sverger den dag i dag at jeg aldri tok den tusenlappen. Aldri. Det var helt vilt, ikke sant!
Kvelden etter det famøse «nachspielet» presenterte Barry Matheson det nye, noe nedstrippede Tequila Band. Borte var min venn Janne Lindgren og hans gråtende steel-gitar. De to gitaristene Big Falck og «Gunner» Berg var også byttet ut med den unge Tony Flake. Jeg tror heller ikke Geir Waade var på selve konserten, da han og Herodes var opptatt med å arrangere 30 årsdagen til Skilpadda, om jeg ikke husker feil.
Torstein “Tony Flake” Flakne: The Tequila Band? Haha, det var en tett sammensveiset gjeng med erfarne musikere. Bjørn (Nessjø) og Baard (Svendsen) var jo «utgamle» med sine 30 år, da jeg selv var så vidt 21 eller 22 år. Bjørn hadde jo gått i klassen til Casino på 60-tallet. De var fra en helt annen generasjon, og jeg merket at de «lurte» litt på meg. Men for øvrig, en fin og sosialt sammensveiset gjeng!
Jeg hadde møtt Dag (Ingebrigtsen) og gjengen som ble til The Kids allerede på sommeren 1979. Med dem gjorde jeg godt over hundre spillejobber frem til tidlig på vinteren i `82, og denne erfaringen var absolutt verdifull å ha med seg videre til Holton/Steel. Jeg er født i 1960 og min store musikklidenskap på syttitallet ble datidens «glitterpop» med grupper som T. Rex og Mott The Hoople. Senere oppdaget jeg navn som The Faces, Rolling Stones og ikke minst, Tom Petty. Thin Lizzy var også en stor inspirasjonskilde som fort gjenspeilet seg i spillestilen min. Du kunne høre det på gitarspillet mitt. Helt klart! Spilling ble den store interessen for meg og jeg øvde hver eneste ledige stund jeg hadde. Nesten hver kveld!
Jeg hadde så vidt truffet Bjørn Nessjø og Rune Nordal tidligere. De kjente meg igjen fra The Kids og noen greier jeg senere hadde gjort i Nidaros … så de visste jo om meg. De lot meg og det tidlige Stage Dolls få komme inn i studio og ta opp noen låter helt gratis. Sånn traff jeg Bjørn for første gang. Han ville la meg få prøvespille med Holton / Steel og jeg husker jeg synes det var stort å få være med på det.
Casino Steel: Jeg husker at Bjørn Nessjø hadde visse betenkeligheter vedrørende Torstein, og for så vidt også angående Steinar Krokstad et par år tidligere. Bjørn synes de var for unge og urutinerte!
Holton/Steel leverte et forrykende comebackshow i Oslo, for et fullpakket Ratz i Universitetsgata 26, den 15. august 1983. Jeg husker at taket nærmest løftet seg under den elektriske versjonen av «(It Wasn’t God Who Made) Honky Tonk Angels», og det var i spontane øyeblikk som dette at bandet viste sin virkelige styrke.
En ung pike ropte gang på gang at de skal spille Tom Waits’ «Ruby’s Arms». Gary Holton glefset tilbake: «They’re tattooed now!»
Casino Steel: Under den store turneen på våren i 1982 følte vi begge at opplegget ble for stort! Vi prøvde ut et mindre band som vi følte at fungerte fint. Det var jævlig deilig å gjøre den klubbturneen sommeren ‘83, der vi spilte på steder som Skansen i Trondheim og på Ratz i Oslo.
Tony Flake: Jeg husker hele den turneen veldig godt, og særlig den jobben på Ratz i Oslo. Jeg fikk til og med gjøre mitt eget solonummer med Keith Richards’ «Little T and A»!
Jeg møtte Gary Holton for aller første gang på den første øvinga til sommerturneen i 1983. Så vidt jeg husker vi øvde nede på Skansen i Trondheim. Jeg erstattet ikke bare en, men to av de tidligere gitaristene og dette gjorde at jeg fikk gjøre min egen greie. Det var stort å spille med Holton/Steel i Oslo og jeg er fortsatt stolt over å ha vært medlem i The Tequila Band.
Pål Kristensen (Backstreet Girls): I løpet av året 1983 så jeg fantastiske konserter med London Cowboys, John Cale, Leather Nun, Bowie, David Johansen, One The Juggler, Alan Vega og Hanoi Rocks. Tom Skjekle(sæther) fikk alle de feteste gruppene til Oslo. Men allikevel, de showene jeg så med Holton/Steel det året, sto på ingen måte tilbake for det disse utenlandske artistene leverte. Ikke i det hele tatt! Særlig Ratz-konserten deres i august ‘83 var fantastisk, husker jeg. En annen ting var at snaue 10 år senere sto jeg faktisk selv på scenen med Casino og Honest John Plain og gjorde «Goodnight Irene» og «Jimmy Brown» legitimt. Det var jævlig kult!
I følge landsfader og arrangør Tom Skjeklesæther var det kun 90 betalende på Ratz denne kvelden, noe som vitner om hvilken bekjentskapskrets denne duoen hadde av venner og «liggers». Selvfølgelig sto jeg selv på gjestelisten denne kvelden.
Barry Matheson: Det var sjarmen på den tiden! Du hadde en masse folk som var ekte venner og dette var i den perioden at alt fortsatt bare var gøy.
Norgesturneen duoen gjennomførte denne sommeren ble en reprise på 1982s triumftog med fulle hus overalt og det toppet seg med 20 000 tilskuere på Lillestrøm.
Barry Matheson: Med 20 000 på Lillestrøm var vel denne jobben noe av det største vi gjorde, men vi hadde også en konsert i Lillehammer som var nesten like godt besøkt.
Da turneen gikk mot slutten arrangerte de like godt sin egen «Hyde Park» konsert — i selveste Vigelandsparken. Også der var det tjukt av folk. Scenen var pyntet med rader av frodige røde Begonia i potter, noe som fungerte som utmerket ammunisjon for en rabiat Gary, der han pepret de uheldige som sto fremst i folkehavet. Et lite øyeblikk virket det som om Robert Louis Stevensons uhyrlige Edward Hyde åpenbarte seg for oss denne kvelden. Jeg hadde aldri sett Gary Holton oppføre seg slik, verken før eller senere. Visst hadde han oppført seg urettferdig ovenfor Geir en stund tidligere denne varme sommeren, men her var i Frognerparken var det noe helt annerledes jeg bivånet. Gary klarte ikke å tøyle seg. Han tok helt av, og i sin gule motorsykkeldress sto han nærmest og skrek obskøniteter til tilskuerne, unge som gamle. «I’ve had you, you, you, you, you, you and even you… Thank you and goodnight!»
Tony Flake: Den turneen var en klubbturne, i tillegg til en del store utendørsjobber. Motorsykkeldressen husker jeg veldig godt fordi den hadde Gary fått eller lånt av en road racer. Gary så helt ut som en road racer med den, haha!
Fortesettelsen kan leses i The Ballad of Gary Holton & Casino Steel, skrevet av Tom Kristensen. I salg fra 22.03 og kan bestilles her.
Den splitter nye samleren The Ballad of Gary Holton & Casino Steel er til salgs her.
