De 10 mest verdifulle norske platene — Hvor mange har du i din samling?
«Hvilke er de 10 mest verdifulle norske platene?» er en gjenganger som diskusjonstema blant norske samlere. Denne lista er i stadig forandring, men noen titler er gjengangere. Det er også et spørsmål som gjerne får samlerblodet til å koke litt ekstra. I anledning revitaliseringen og overhalingen av Big Dippers bruktavdeling, tok jeg en prat med bruktsjefen sjøl om dette temaet — legenden og en av de fineste fyrene der ute, Eirik Bård Fonn. Vi satte oss ned med en kanne med jordmorkaffe og prøvde å liste oss frem til en slik liste. Her må det presiseres at dette er et uhøytidelig forsøk og langt fra noen definitiv liste. Vi har bare med offisielle utgivelser, promoer, testpresser og acetater er ikke med her.
David Jønsson: Jeg må jo først ha alle fakta riktig her, hvor lenge har du jobbet med salg av plater? Du er egentlig utdannet lærer, er du ikke?
Eirik Bård Fonn: Det er riktig. Jeg har en pedagogisk utdannelse (som alltid en fordel når man jobber med mennesker) men fikk kjapt tilbud om jobb innen platebransjen, så ja, drevet med salg i ca. 30 år. Jeg begynte på Ringstrøms antikvariat i 1987.
DJ: Jubileumsår ja? Det er stas! Begynte på Ringstrøms i ’87, så gikk du over til Spøk og Spenning, og nå Big Dipper?
EBF: Andreas har alltid hatt troen på meg, så da sjansen bød seg på Dipper var det bare å si ja. Verdens hyggeligste sted med enestående gode kolleger.
DJ: Helt klart! Sjappa er kanskje litt «Hotell i særklasse» av og til, men sånn skal en platesjappe være. Så nå styrer du bruktavdelingen med jernhånd og en stødig prispistol?
EBF: Glimrende sammenligning med «Hotell i særklasse»! (Kjempefan av Cleese DA han var morsom). Tror det er en klar fordel å ha en mann som priser/mener noe om bruktprisene slik at det blir en rød tråd. Dette har med kunders forventninger å gjøre, pluss en forutsigbarhet, og at de kan/bør være trygge på vurderingene de blir gitt når de skal selge noe. Her kommer erfaringer inn.
DJ: Definitivt. Et klassisk eksempel på riktig mann på riktig sted dette. Over til disse norske klassikerne da, er du en ivrig samler av dem selv?
EBF: Personlig har jeg aldri hatt råd til det, men har skaffet meg fine represser opp gjennom årene, normalt priset. Søker originaler der jeg har råd. Jeg kunne kjøpt mange av dem opp gjennom årene til fordelaktige priser, men et godt salg er bedre.
DJ: Du som har håndtert bruktplater i 30 år, må jo ha sett det meste? Inkludert flere eksemplarer av disse norske klassikerne i all mulig slags stand. Er det noen norske plater du har holdt i hånda, der hjertet har banket ekstra hardt?
EBF: Et helt nydelig eksemplar av Min Bul, den legendariske platen med Terje Rypdal, Espen Rud og Bjørnar Andresen. Ellers husker jeg godt en ekte signert Til Vigdis av Jan Garbarek, minty utgaver av Loaded av Aunt Mary, og New Born Day av Ruphus rett fra fabrikken. Joda, det er noen der.
DJ: Å, herregud. Nå ble jeg litt småsvimmel her. Men nå kan vi ikke luske rundt grøten lengre, Eirik. Dette er altså vårt utkast til de 10 mest verdifulle norske platene:
10. Svein Finnerud Trio — Svein Finnerud Trio, Norsk Jazzforum, 1968
Svein Finnerud i spissen for denne frijazz-trioen, sammen med Espen Rud på trommer og Bjørnar Andresen på bass (Min Bul-gjengen altså). Gitt ut på Norsk Jazzforum i et veldig lite opplag. Et fint eksemplar går gjerne for 6–8000 kroner.
9. Motorpsycho — Soothe (i stålboks), Voices of Wonder, 1992
Ah, «stålboksen». Motorpsychos Soothe-EP ble gitt ut i 70 eksemplarer med stålcover. Det ble vel laget 100 bokser, men ikke alle ble brukt. Den hellige gral blant Motorpsycho-samlere. Går gjerne for opp mot 10.000 kroner.
8. Junipher Greene — Friendship, Sonet, 1971
Norges første dobbeltalbum som fremdeles holder høy standard. Nydelig utbrettcover med omslag av en ung Odd Nerdrum. Ikke nødvendigvis så sjelden, men går allikevel for anstendige summer både i Norge og utlandet.
7. The Dream — Get Dreamy, Polydor, 1967
Norges første supergruppe bestående av Terje Rypdal fra The Vanguards, Hans Marius Stormoen og Christian Reim fra Public Enemies, og Tom Karlsen fra The Sapphires. Finnes i tre ulike covervarianter, Polydor-logo, Nor-Disc-logo og en påklistret Nor-Disc-logo over Polydor-logo. Det skal altså ikke være lett å være samler.
6. Oriental Sunshine — Dedicated to the Bird We Love, Phillips, 1970
Rune Walle er inne på noe her. Sammen med Nina Johansen og Satnam Singh, lagde de en meget god psychfolk-plate med indiske elementer. Phillips-pressingen fra ’70 er den mest ettertraktede, mens Fontana-pressingen fra ’71 er heller ikke å forakte.
5. Terje Rypdal — Bleak House, Polydor, 1968
Dette er en ganske Rypis-tung liste. En av de beste platene laget i Norge, der han leker seg med jazz, rock og psykedelisk musikk i en herlig blanding. Karusell-repressen fra 1974 med alternativt omslag har også blitt ettertraktet i de siste årene.
4. Freddy Lindquist — Menu, Flower 1970
Lindquist, kjent fra blant annet The Beatniks og The Vanguards, sitt meget gode album fra ’70. Platen solgte ikke så mye da den kom ut, kanskje på grunn av coveret? Her må også den obskure meksikanske pressingen fra 1972 nevnes. Den solgte naturligvis enda mindre.
3. Min Bul — Min Bul, Polydor, 1970
Nå er vi på pallen og vi starter med «Min Bul», et fyrtårn innen norsk frijazz med Terje Rypdal, Espen Rud og Bjørnar Andresen. Eksperimentelle saker, men helt fantastisk å høre på. For de kresne da den kom ut og solgte lite. Frekventerer sjeldent i bruktmarkedet, men når da priser rundt 10.000.
2. Firebeats Inc. — Firebeats Inc., His Master’s Voice, 1966
Norsk freakbeat-klassiker som ble trykket i 500 eksemplarer i 1966. Yndet objekt for samlere over hele verden. Det er ikke kun fordi at den ble trykket i så få eksemplarer, men den holder også en meget høy kvalitet. Virkelig innertier av et album.
1. Jan Garbarek — Til Vigdis, Norsk Jazzforbund, 1967
Ikke en overraskende topplassering på listen, den står stødig på førsteplassen. Mange har hørt om den, men få har hørt selve platen. Som mange andre titler på listen, ble den trykket i veldig få eksemplarer og er uhyre sjeldent å se i bruktmarkedet. Et flott eksemplar går for ca. 12–15.000 her i landet og kanskje enda mer i utlandet. Norges dyreste plate, og det er nok dessverre ikke trolig at denne platen blir trykket opp igjen i nær framtid.
EBF: Har man de ti der, har du kremen av norsk musikk, og selv om det fins mange flere kandidater er nok disse blant de mest verdifulle. Det spørs om du får disse for 100.000 kr. I god stand, vel å merke!
DJ: Lista har jo av naturlige grunner tyngden på den første gylne perioden i norsk musikk. 9 av 10 titler er fra 1966–1971. Hva fra de senere årene kunne vi hatt med her, bortsett fra Motorpsycho? Kaizers og Jokke kanskje? For ikke å snakke om norsk black metal. Deathcrush av Mayhem og diverse Burzum-ting.
EBF: Ja, og her er det en gubbefare ute og går, og jeg representerer dessverre den eldre garde… Jokke kunne vi hatt med på en lengre liste, det er ekte saker, og verdifullt av de rette grunnene, men når allikevel ikke opp til en topp 10 plassering. Black metal har jeg null peiling på og kan ikke uttale meg med tyngde.
DJ: Flere av titlene som er nevnt på listen har heldigvis vært trykket opp i senere tid, blant annet på vårt kjære Round 2, til en mye hyggeligere sum. Det har jo blitt sagt at et opptrykk senker prisene på originalene, men jeg har nesten inntrykket at det går andre veien. Hva mener du?
EBF: Ingen innvirkning på prisene, heller som du sier at de går opp. Fokus og atter fokus hjelper alltid. Sett med bransje-øyne, særlig mine, er det bra at det fortsatt er sånn. Men før eller siden har den mer velbeslåtte etablerte samleren fått det han vil ha tak i, og da er kanskje ikke den yngre samleren like kjøpesterk så over et langt perspektiv kan det senke prisene. Men husk at opplagene til f.eks. Round 2 er små, så de blir nok fort ganske kostbare disse også.
DJ: Hvilke andre plater kunne vi hatt med på listen her? Er det noen boblere du vil trekke frem?
EBF: Public Enemies — From Public Enemies Without Love m/innerpose og pent omslag. The Enemies (Jahn Teigen) og Crossbreeze sine selvtitulerte plater, Phnoole av Vanguards, Finjarn/Jensen og Andersen/Pleym-platene. Karin Krogs Joy eller We Could Be Flying, Undertakers Circus sin Ragnarock, Metropol Jazz-samleren, Bridges sin Fakkeltog (med plakat) , Quiche Maya av Popol Vuh med pose. Plastic Sun av Svein Finnerud Trio.
DJ: Vi kunne også hatt med den tredje platen utgitt på Norsk Jazzforum, Syner av Egil Kapstad. Webster Lewis? Aunt Mary? Herregud, vi kunne jo nesten ha laget en topp 50-liste? Helt til slutt: Discogs sin månedlige liste over de dyreste titlene viste i januar to norske titler på topp tre, med Röyksopps promoutgave av Melody A.M. med Banksy-omslag på topp. Den gikk for over $8100 (altså 70.000 kroner). Mayhems Deathcrush lå på tredjeplass, den gikk også for en heftig sum. 70.000 er jo rimelig for et Banksy-verk, men som platepris er det jo helt kokelimonke?
EBF: Her har vi et tema jeg brenner for, prisutvikling. Rike mennesker får sette sitt preg på de verdibarometrene vi bruker (Discogs, Popsike, eBay) fordi disse prisene lagres/huskes eller blir omtalt. Svært lite demokratisk og litt farlig i lengden, bobla kan sprekke.
DJ: Nå er jeg helt utslitt, jeg må legge med nedpå litt etter en heftig runde med nerding. Takk for praten, Eirik! Alltid en fornøyelse.
Skrevet av David Jønsson
