Den rette Cobb-lingen
Produsenten du (muligens) ikke visste at hadde produsert favorittplatene dine.
Han blir kalt superprodusent og får mye av æren for bølgen av kvalitets-americana som har skylt over oss de siste 5+ årene. Musikkjournalist og countryringrev Tom Skjeklesæther sa for flere år siden at det bare var å følge med på hvem Dave Cobb produserte, og der har du «det nye». I disse dager produserer riktignok Cobb det nye albumet til de svenske åttitallsheltene i Europe — de er definitivt ikke det nye — men ellers har påstanden vist seg å stemme ganske bra.
Cobb er i disse dager «producer in residence» i legendariske RCA Studio A i Nashville. Studioet ble i sin tid drevet av Chet Atkins og Owen Bradley, og har vært åsted for innspillinger med «alle» de store navnene fra gamle dager: Willie Nelson, Charley Pride, Dolly Parton, Elvis Presley, Beach Boys og Nancy Sinatra, for å nevne noen. I dette studioet har han også spilt inn mange av sine nyeste prosjekter. Under kan du lese om et utvalg av Cobbs arbeider.
Jason Isbell
The Nashville Sound (2017), Something More Than Free (2015), Southeastern (2013)
Isbell trenger neppe noen grundig introduksjon, men det er lett å glemme ståa i 2013, før Cobb-produserte Southeastern ble sluppet. Da var han mest kjent som den ekstremt begavede låtskriveren fra et knippe Drive-By Truckers-album, men som foreløpig ikke helt hadde knekt solo-koden. Så kom gjennombruddet, så kom den konserten på Buckleys (RIP) og den konserten på Sentrum Scene, og plutselig var Isbell større enn sine ekskolleger i DBT. I denne sammenhengen må vi også nevne Amanda Shires, Isbells kone og faste musikalske partner, som slapp den kritikerroste skiva My Piece of Land i 2016. Hvem produserte? Dave Cobb, selvfølgelig.
Colter Wall
En ungfole med stemme som en gamling og referanser til både Johnny Cash og Townes Van Zandt. iTromsø skrev om ham i november i fjor, og deretter smidde bransjemaskineriet i rekordfart. 1. februar spilte Colter Wall to utsolgte konserter på én og samme dag på Café Mono. Vi skrev en omtale i magasinet vårt i mars, og i mai kom endelig den Dave Cobb-produserte, selvtitulerte debutplata — mottatt av et jublende anmelderkorps og et entusiastisk platekjøpende publikum. Videre ble han booket til Øyafestivalen og Pstereo (begge festivaler nylig overstått). Wall klarte fint å skape hype på egenhånd med EPen Imaginary Appalachia fra 2015 (det ryktes at en vinylutgivelse er på vei), men countryfolket må ha klappet i hendene da samarbeidet med Cobb ble annonsert — stjernene må virkelig ha stått i en gunstig posisjon.
Sturgill Simpson
Metamodern Sounds in Country Music (2014), High Top Mountain (2013)
En fyr som virkelig har tatt countryverdenen med storm etter å ha blitt «plukket opp» av Dave Cobb er Sturge. Han hadde spilt og spilt og jobbet på «the circuit» i en årrekke, men aldri fått noe gjennombrudd. Godt inn i 30-årene hadde han egentlig gitt opp musikken, men lot seg overtale til «bare ett forsøk til». Slikt blir det musikkhistorie av, og etter to Cobb-produserte knallplater tok Simpson steget over i en mer soul-orientert country med den selvproduserte og Grammy-nominerte A Sailor’s Guide to Earth.
Chris Stapleton — From a Room: Volume 1 (2017); Traveller (2015)
Den langhårede, landstrykerlignende figuren fra Kentucky, er en ganske unlikely suksesshistorie som soloartist. Som låtskriver har han skrevet låter for en imponerende rekke navn: Tim McGraw, Lee Ann Womack, Adele, Alison Krauss, George Strait og Alan Jackson, for å nevne noen. Men at denne skjeggete og lurvete whiskeyrøsten skulle få mainstream suksess og et dryss av høythengende priser fra countryetablissementet var mindre ventet. Med solodebuten og gjennombruddet The Traveller skjedde akkurat dette. Igjen, kyndig guidet av Dave Cobb, med et klart soul- og bluespreg og låter om de viktige tingene i livet: whiskey, å være på veien og den store kjærligheten.
Rival Sons
Hollow Bones (2016), Great Western Valkyrie (2014), Head Down (2013), Pressure & Time (2011), Before the Fire (2009)
Rival Sons er et av bandene som skiller seg ut på produsent-CVen til Dave Cobb, men det er også et av bandene han har jobbet lengst med. De har siden gjennombruddet med Pressure & Time i 2011, lagt stein på stein, album for album, og har bygget seg opp til å bli et av de større bandene der ute som opererer i en mer «classic rock»-tradisjon. Led Zeppelin-inspirasjonen var åpenbar tidlig i karrieren, men bandet har etter hvert utviklet en helt egen identitet. De har også, med tung turneringsvirksomhet, skaffet seg tusenvis av hengivne fans i Norge og har dermed klart å pådra seg den noget klamme betegnelsen «norgesvenner,» men ikke hold det mot dem.
Brent Cobb
Den langhårede og sump-aktige fetteren til Dave Cobb, har skrevet låter for andre artister en stund, men smalt plutselig inn fra sidelinja med Shine on Rainy Day, en av fjorårets beste plater, uavhengig av sjanger (og Cobb-tilknytning). Et fullsatt Café Mono fikk seg en fantastisk konsert i juni — en oppvisning i Brents slentrende delta-americana — og dertilhørende brede sørstatsdialekt. Plata er selvfølgelig produsert av fetter Dave.
Et lite oppsamlingsheat på slutten.
Diverse Artister — Southern Family (2016)
Dave Cobb samler vennene sine og spiller covere og originaler om hverandre. Deltakerlisten snakker for seg selv: John Paul White, Jason Isbell, Brent Cobb, Miranda Lambert, Chris & Morgane Stapleton, Zac Brown, Jamey Johnson, Anderson East, Holly Williams, Brandy Clark, Shooter Jennings og Rich Robinson.
Corb Lund — Things That Can’t Be Undone (2015)
Fantastisk canadisk country-singer-songwriter som har holdt det gående siden midten av nittitallet. Mulig karrierehøydepunkt med denne nyeste plata.
Anderson East — Delilah (2015)
En mer rhythm & blues- og soulbasert type, med bejublet gjennombruddsplate. Ryktes om at han dater Miranda Lambert.
Lindi Ortega — Faded Gloryville (2015), Tin Star (2013)
Superkul countrydame som lener seg tungt mot rockabilly og 50/60-tallets hardbarka damer.
Europe — War of Kings (2015)
Jeg skal ikke skryte på meg å ha hørt på ny Europe.
Jamey Johnson — Guitar Song (2010)
Denne plata kom i forkant av den store country/americana-«bølgen», men kanskje den var et frempek. Den fikk strålende anmeldelser og hadde gode salgstall her hjemme.
The Secret Sisters —The Secret Sisters (2010)
Også en tidlig plate både i Cobbs karriere og americana-revivalen. Søsken, vakre harmonier og melodier. Ny plate ute nå, som også låter svært bra.
All Them Witches — Sleeping Through the War (2017)
Dette Nashville-baserte blues-psykedelia-orkesteret fikk velfortjent skryt for denne Cobb-produserte fjerdeplata. Groovy og mørkt, tungt og utflippa.
Nikki Lane — Walk of Shame (2011)
Cobb produserte seks av elleve låter på Nikki Lanes platedebut. Skiva er knall den, men det var først med oppfølgeren All or Nothin’ (2014) og årets Highway Queen at hun virkelig viste seg som en av de mest interessante artistene på americana-scenen i dag.
Mary Chapin Carpenter — The Things That We Are Made Of (2016)
Multimillionselgende singer-songwriter og countryartist med stor suksess på sent åtti- og tidlig nittitall. Brakt «frem fra glemselen» av Cobb med denne kritikerroste plata.
Whiskey Myers — Mud (2016) Early Morning Shakes (2014)
Southern rock-gruppe fra Texas som åpenbart har hørt en del på Charlie Daniels.
SE OGSÅ:
Skrevet av Eivind Eide Skaufjord
