Eremittpop
Enmannsbandet Caddy oppstod «som et resultat av et ekstremt behov for å slippe å ha med folk å gjøre utenfor arbeidstiden.»
Tomas Dahl er forhenværende trommis i Turbonegro og trommis, bassist, gitarist, korist, med mer i et utall andre norske band. I senere år har han derimot markert seg med soloprosjektet Caddy, som har blitt hyllet av kritikere både her hjemme og i det store utland. Innad i power-pop-kretser er han genierklært og referanser til andre artister som Teenage Fanclub, Beach Boys, Jellyfish, Posies og Tom Petty sitter løst. I anledning at fjorårets plate Ten Times Four nylig ble tilgjengelig på vinyl, fikk vi den my(s)tiske musikeren i tale.
Caddy har for meg fremstått som et smått mystisk enmannsprosjekt. Fortell litt om Caddy. Hvem står bak? Hva har du gjort før?
– Jeg kan huske som liten at jeg ville bli lege eller advokat. Men mamma og pappa sa alltid «Nei, du skal starte et enmannsprosjekt og holde deg for deg selv.» Caddy har oppstått som et resultat av et ekstremt behov for å ikke gjøre som alle andre og slippe å ha med folk å gjøre utenfor arbeidstiden. Jeg er veldig delaktig i prosjektet, men hvem eller hva som står bak kan jeg dessverre ikke røpe, det må forbli en yrkeshemmelighet. Jeg har vært med i så mange bandkonstellasjoner oppigjennom årene at jeg orker ikke nevne alle, men The Yum Yums, Turboneger, The Abusers, Wonderfools for å nevne noen. Men jeg kan røpe såpass at alle disse bandene som kom og gikk har vært en stor bidragsyter til Caddy. Dette kan tolkes på flere måter.
Gjør du virkelig alt selv?
– Ja, på dette albumet gjorde jeg alt selv. På The Better End hadde jeg med meg noen gjester, sånn for å slippe å bli lei min egen stemme. Men jeg følte at om jeg skulle spille inn et album i førtiårsgave til meg selv, måtte det være fra meg selv. Det er noe rart med å være et énmannsband, men det er noe jæskla digg med å styre alt selv. Slippe alt maset, øvinger, vanskelige folk og alt det der.
Jeg får si som Morten Harket «Det er jo veldig vanskelig å fortelle noen åssen gulrot smaker, hvis de ikke har smakt det.» Jeg føler det er et perfekt svar på det spørsmålet.
Fett nok, men hvordan foregår det i studio? Hvordan er innspillingsrekkefølgen? Har du klart i hodet hvordan alle instrumentene skal låte på hvert enkelt spor?
– Jeg har stort sett alle planene klare når jeg går i studio, noen få ting forandres underveis men det er stort sett når jeg spiller feil at låta får en annen farge. Og det skjer ganske ofte. Men først trommer, så et par komp gitarer, deretter hovedvokal, bass, kor og alt dryss på slutten. For så å høre seg i hjel på det etter det og finne så mange feil som mulig. Gøy og slitsomt!
Ten Times Four ble sluppet i august i fjor, men har nå endelig dukket opp på LP. Vel verdt ventetiden sier vi! Men hvorfor kommer den nå?
– Ferdigstillingen av albumet ble utsatt flere ganger, sånn er det når man er perfeksjonist. Plutselig kom sommeren og trykkeriet tok ferie. Vinyl er jo blitt så fryktelig populært så jeg havnet et stykke bak i køen. Sent, men godt.
Hva skiller (relativt) nye Ten Times Four fra The Better End? Har blant annet sett enkelte skrive at Ten Times… låter mindre Brian Wilson.
– Ja, det kan nok stemme. Jeg så ikke vitsen med å prøve å spille inn et nytt The Better End. Selv om det funket utmerket godt. Det albumet funket bra som et soundtrack til hverdagen min den gangen. Jeg dro til Fuerteventura og satt på stranda med en drink i hånda og skrev ferdig albumet. Det var lyden av lave skuldre og det å være på ferie. Men sånn forblir det jo ikke altfor lenge, så lyden av det å bli førti, kjenne på hastverket, være overarbeidet, legeskrekk og misantropi førte til at det ble et tøffere uttrykk. Mer gitar, kjappere låter. Lyden av å trenge en ny ferie rett og slett.
Fortell om plateselskapet Sugarbush som har gitt ut Ten Times Four. Hvordan kom dette i stand?
– Sugarbush fra England tok kontakt med meg da jeg slapp første singel fra The Better End albumet. De nærmest insisterte på å gi ut albumet. De gir ut en del album i samme gate, litt pop litt psykedelia. Jeg fant nylig ut at label boss er en gammel house music tilhenger. Da kunne vi også snakke om helt annen type musikk, sånt liker jeg!
Når jeg leser det folk skriver om musikken til Caddy strøs det gjerne en drøss med musikalske referanser rundt omkring, men jeg vil gjerne høre direkte fra deg hvem du er inspirert av.
– Ja, pop-nerdene liker å strø om seg av musikalske referanser. Helt ok det, synes de fleste treffer riktig der. I musikken til Caddy er det nok lett å høre hvor inspirasjonen kommer fra, her er det ikke noe nytt selv om det kommer en skruball innimellom. Noen inspirasjonskilder kanskje ikke så mange vet om er f.eks. Kraftwerk, det svenske støybandet Brainbombs, div. techno DJs, samt en del skranglete punkband. Ingen direkte sammenligning musikalsk der altså, men jeg digger band og personer som bare holder på med det de vil uten å tenke kommers. I ren punk-ånd.
Hva er planene videre for Caddy?
– Det er sjelden planer for Caddy, det skjer når det skjer. Det skal jo lages annen type musikk mellom slagene også. Noe album blir det garantert ikke, ikke på et par år i hvert fall. Men en singel eller tre kan det jo fort komme i år!
Ok, men hva er målet med Caddy? Er det utelukkende et utløp for din popkreativitet? Hva skal til for at du føler at et plateslipp er vellykket?
– Jepp, enkelt og greit! Jeg føler jeg ikke trenger å bevise noe mer, det er en sinnssykt god følelse. Jeg har turnert over hele verden i forskjellige bandsammenhenger og vært heldig. Men det kommer til et punkt der det blir kjedelig og man har ikke lyst til å gjøre det samme om og om igjen. Med Caddy kan jeg selv bestemme hvordan det skal låte og hvor ofte jeg vil gjøre det. Låter og musikk lages hele tiden, men langt i fra alt passer inn i Caddy. Jeg er spent på hvordan det neste blir, kan fort bli noe helt annet. MEN det vil alltid være noe fengende og en form for poppete.
Du spiller inn et annet band, Family Values, om dagen. Fortell om disse!
– Har drevet en god stund i studioet på Hadeland, mulig det blir et album ut av det. Jeg spiller trommer og produserer. De tok kontakt med meg etter de hørte det forrige albumet, så vi har jobbet litt sammen etter det egentlig. De liker pop, jeg liker pop.
Hva er dagjobben din?
– Jeg har vært superheldig og hatt den samme jobben i snart 18 år! Vært helt genialt hele veien med backing når det har vært snakk om fri pga lange turnéer osv. Sjefen min er jo medlem av Brian Wilson Fanclub så da møtes man jo fint på midten for å si det sånn. Jeg kunne aldri drevet med musikk på heltid, ville gått fort lei og hadde ikke orket å ta masse kjipe jobber bare for å få hjulene til å gå rundt. Men jeg trenger den balansen, å ha et sted der jeg er boss og bestemmer 100% om hvordan ting skal være. Det er jo så mye regler og fjas man ellers må forholde seg til i hverdagen. Så ha et fristed der jeg styrer alt selv er jo en fest!
Caddy — Ten Times Four kan bestilles her.
Skrevet av Eivind Eide Skaufjord
