Jazz still swingin’
David Jønsson om jazz-skatten GIP av Erik Andresens Kvartett.
Det kan godt hende du har bladd forbi GIP av Erik Andresens Kvartett i en kasse hos en intetanende plateselger. Med et omslag i fire nyanser av brunt og et bilde av en avmålt Andresen, kan dette ved første øyekast minne mer om en Arnt Haugen-plate enn en av norsk jazzhistories store skatter. Dette skjedde meg i Trondheim, jeg bladde hastig forbi før en kamerat plukket den opp en halvtime etterpå for en slikk og ingenting. Det skulle ta mange år før jeg fant et eksemplar selv (til en helt annen pris) og jeg får fortsatt høre det omtrent hver gang vi treffes. Intet plager en platesamler mer enn en tapt mulighet.
Man kan jo også bli litt tittelforvirret av omslaget. Det går et banner på tvers på venstre side med slagordet «jazz still swingin’» signert av kryptiske «The Management». Det er også «jazz still swingin’» som pryder ryggen på omslaget og man kan forstå connoisseurbutikken Record Mania, som bruker dette som titteloppføring de få gangene den har dukket opp på bruktmarkedet. Men det er altså GIP som er tittelen, som er initialene til Erik Andresens daværende kone, Gerd Inger Polden.
Albumet ble gitt ut på Arne Bendiksens Flower-etikett i 1971 og har vært et yndet samleobjekt blant platesamlere, både innenlands og utenlands. Et pent eksemplar går gjerne for flere tusen kroner. Endelig er den tilgjengelig igjen etter Fredrik Laviks utrettelige innsats som musikkarkeolog, på hans etikett Jazzaggression. Lavik har også ryddet opp i alle mulige misforståelser ved å lage et helt nytt omslag, med et fantastisk sort/hvitt bilde av Andresen. Kvartetten består av Andresen på altsaksofon, Roy Hellvin på tangenter, Tore Nordlie på bass og Svein Christiansen på trommer. De var sterkt inspirert av amerikansk post-bop, noe som vises på albumets materiale med tolkninger av Ornette Coleman, Phil Woods, Wayne Shorter og Charles Lloyd. Dette vises også i NRK-opptaket fra 1969 som Lavik har gravet frem og gitt ut på 10-tommeren Cointreau, utgitt samtidig med reutgivelsen av GIP. Her gjøres en uhyre sterk tolkning av Joe Hendersons «Inner Urge», der Egil Kapstad trakterer tangentene. Essensielle greier.
Andresens kvartett spiller lekent og lystig, men nærmer seg også den sakrale, spirituelle jazzen. Det er forholdsvis tradisjonelt, men allikevel med nok svinger og utfordringer i lydbildet til at det forblir tidløst. Det er ikke milevis unna det Bjørn Marius Hegge holder på med om dagen i sine ulike bandkonstellasjoner. Takket være Lavik som nok en gang har gjort en formidabel innsats, er Andresens jazzklassiker endelig mulig å nyte igjen. Det svinger fortsatt.
Skrevet av David Jønsson
