Jazziv-aggressiv
Enmannsplateselskap gir ut norsk jazz’ hellige gral.
Vi har fulgt (og kjøpt inn) utgivelsene til de forskjellige plateetikettene som administreres av samler extraordinaire Fredrik Lavik i en årrekke allerede. Internasjonale jazz-skatter, øst-afrikanske nuggets fra 70- og 80-tallet, og semi-obskur norsk filmmusikk er nøkkelord for Laviks uforlignelige plateproduksjon. I forbindelse med reutgivelsen av en virkelig etterlengtet klassiker, Erik Andresens GIP, har vi fått Lavik i tale om labelvirksomheten.
Hei Fredrik! Hvem er du og hvilke labels jobber du med?
Jeg er en ivrig platesamler fra Stavanger, bor sør i Finland med kone og to unger.
Jeg har tre plateselskap, et for jazz — Jazzaggression, et for musikk fra Afrika — Afro7, samt et label sammen med Tobias Edborg-Torjussen (mannen bak Preservation Records) som heter Moving Music, der vi gir ut filmmusikk som er laget i Norge.
Så i 2019 kommer det et fjerde plateselskap som har fokus på musikk fra 80-tallet, mer minimalistisk og eksperimentell musikk.
Hvorfor startet du Afro7-labelen?
For åtte år siden kjøpte jeg et lass med syvtommere fra et lager i Mombasa, Kenya — ca. 20 000 singler. Den samlingen har jeg jobbet mye med, det førte til to samleplater med Soundway Records samt noen utgivelser på Afro7. I den singelsamlingen var det mye variert musikk, stilarter fra gospel, benga, taarab til soukouss og mer vestlig inspirert musikk. Har jobbet opp litt kompetanse på den øst-afrikanske musikkfloraen fra den gyldne tiden 1970–1985.
Hvor mange utgivelser har det kommet ut på Jazzaggression? Hvordan kommer du over musikken du gir ut?
Vi er oppe i 14 utgivelser på Jazzaggression nå. I all hovesak så er det musikk jeg selv har et forhold til og liker, som gjerne er vanskelig å få tak i på originalt format og er interessant for et nytt publikum.
Gir Jazzaggression ut noe nytt, eller er det primært reissues eller tidligere uutgitte, gamle skatter?
Vi gir ut nytt også, på jazzfronten så kommer de to finske utgivelser etter jul en gang, en fin blanding av nytt og gammelt. I den kundekretsen som jeg selger til så er det dessverre slik at de gamle skattene selger bedre — folk vil ha noe som allerede er etablert eller noe som de vet er et «ettertraktet» samleobjekt. Men vi dytter gjerne overskuddet på disse utgivelsene inn i den nye musikken. Siden Jazzaggression har fått et greit rykte på seg etterhvert, kjøper folk gjerne skiver på dedikerte labels.
Hvem er Jazzaggressions publikum og hvordan når du ut til dem? Selger du ut opplagene?
Med min bakgrunn fra «rare-groove»-scenen så er utgivelsene rettet mot samlere/DJ’s som har røtter i den afrosentriske musikken som soul, funk, r&b — hard bop, modal jazz. afro etc. Jeg har et nettverk med spesialiserte nisjebutikker rundt om i verden som kjøper releasene. Verdt å nevne er Honest Jon’s i London, Northside Records i Australia, Dusty Groove i Chicago og Disk Union i Tokyo. Trykker primært 500 eller 1000 eks. av skivene så de selger ut.
Du har tre kommende utgivelser i høst, den første av dem med Bird Curtis Quintet. Fortell!
Bird Curtis Quintet-skiva var et tips fra en finsk venn som samler jazz. Den første utgivelsen var originalt bare i 100 kopier og ble solgt på gigs bandet hadde på slutten av 60-tallet. Den gjorde vi et opptrykk på for to år siden og den solgte veldig bra — det er jo klassisk moderne britisk jazz fra den gyldne tiden, noe som har hatt en renessanse de senere årene. Nå er andrealbumet fra 1969 klart, det ble aldri utgitt originalt, kun en testpress. Vi har restaurert opptaket og laget nytt omslag og nye liner notes. En kan lese litt mer om den utgivelsen her:
Deretter følger to utgivelser med Erik Andersen Quartet, blant annet den nær-mytiske GIP.
Skal man sette etiketter her så er jo GIP i post-bop landskapet, en arvtager eller videreføring av hard-boppen hvor det ble litt mer fokus på melodi og innblanding av avant-garde elementer. Fra den tidens jazz-utgivelser i Norge er det ikke så mye å plukke av hvis man ser bort ifra et lite knippe singler, Karin Krog-titlene, ECM og utgivelsene til Norsk Jazzforbund. Og det er ingen skiver hvor man finner coverlåter av for eksempel Charles Lloyd og Wayne Shorter. Men den musikken spiller de altså på denne plata, sammen med Andresens eget repertoar — de gjør det på sin måte og det låter bra.
Fellesnevneren for alle de ettertraktede norske skivene fra den tiden (GIP, Webster Lewis — Live at Club7, Jan Garbarek — Til Vigdis) er at det står ett navn bakpå som produsent: Hallvard Kvåle. Kvåle var en vossing som befant seg i kullissene i jazzmiljøet og tok initiativ til en rekke innspillinger i den tiden han jobbet for Arne Bendiksen. Tilbake i de tider så var det å spille inn en skive «en stor greie».
Kvåle spilte selv både saksofon og hardingfele og var engasjert i folkemusikk. På slutten av syttitallet startet han plateselskapet Heilo, som har vært katalysator til mye av den nye norske folkemusikken. Han døde av kreft i 2006.
Sammen med GIP kommer det også en 10-tommer spilt inn et halvt år tidligere, i 1969 med nesten den samme kvartetten, her er det Egil Kapstad som trakterer tangentene. Disse låtene er hentet fra et NRK-program som het Norske Jazzprofiler, med Erling Wicklund i spissen, som sørget for bra dokumentering av det som rørte seg på toppnivået i norsk jazz i denne perioden. Vi har lisensiert låtene og hentet dem ut fra spolebånd, sørget for restaurering osv.
Erik Andresen selv var en profesjonell hardtarbeidende musiker, aktiv i perioden 1960 frem til han døde i 1990. Han var en perfeksjonist som satte veldig høye krav til seg selv — han kunne spille klassisk klarinett på toppnivå, samt spille alt-sax med unik intonasjon, bra sving og innlevelse. Det er ikke så veldig vanlig. En introduksjon til ham finner vi i dette portrettet hvor man kan høre et interjvu med Erling Wicklund og låtene til 10-tommeren.
Skrevet av Eivind Eide Skaufjord
GIP er i salg og kan bestilles her, det samme med 10-tommeren «COINTREAU».
