Kalvøyafestivalen 1971–1997
Historien om Norges viktigste musikkfestival endelig i bokform.
I dag, bortskjemte som vi er med opptil flere kvalitetsfestivaler i Oslo by, så virker det nesten litt fjernt å skulle karre seg ut i Sandvika for å få opplevd noe rock. Men i et kvart århundre var det akkurat det folk gjorde. Kalvøyafestivalen var en festival av den legendariske sorten, og står igjen som den kanskje viktigste norske av dem alle. En festival som klarte å skape kontinuitet der mange andre samtidige festivaler var kortlivede prosjekter, som evnet å fornye seg musikalsk med tiden og som — får man bare anta, for undertegnede sitter foreløpig ikke på så mye info om den biten — må ha stått for en signifikant profesjonalisering av norsk musikkfestivaldrift.
Nå skal endelig hele historien fortelles. Entusiastene Leif Gjerstad og Erland Bekkelund står bak boka Kalvøyafestivalen som lanseres 5. juni. Begge får presentere seg selv lenger ned, men det kan jo nevnes at musikkjournalisten Gjerstad var redaktøren bak boka Rockefeller, som ble gitt ut i forbindelse med konsertscenens 30-årsjubileum. Forleggeren Bekkelund har på sin side stått bak utgivelsen av to bøker vi har solgt mye av på Big Dipper, nemlig Zappa i Norge og Hamarfestivalen 1981 — Mot rus. Vi gleder oss voldsomt til å få denne boka i hendene. I mellomtiden, og for å korte ned ventetiden, har vi snakket med Gjerstad og Bekkelund.
Kalvøya ja! For en som er født på åttitallet er det liksom den første av de store norske det går an å relatere litt til. Ragnarock, Hamarfestivalen, Hortensfestivalen etc. føles bare abstrakt og lenge siden. Kalvøya var jeg derimot på flere ganger, riktignok som ganske liten gutt. Som en slags forløper til Øyafestivalen er jo også Kalvøyafestivalen viktig.
Hva gjør Kalvøyafestivalen i deres øyne til Norges viktigste musikkfestival?
Leif: På mange måter var det der festival-Norge startet. De motkulturelle strømningene på 1960-tallet hadde gitt ungdommelige manifestasjoner som Monterey-, Woodstock- og Isle of Wight-festivalene. Men alle de var i utlandet. Da tanken om gratiskonserter og festivaler spredte seg til Norge, var det i første omgang som store gratiskonserter, fortrinnsvis på St. Hanshaugen i Oslo.
Konseptet herfra ble profesjonalisert og videreført på Kalvøyafestivalen. Det ble den første ordentlige rockefestivalen i Norge, og det ble på mange måter Norges svar på Woodstock. Festivalen ble dessuten kjapt etablert som Norges største med internasjonale stjerner som Family, Frank Zappa, Fairport Convention, Chicago og Van Morrison på programmet de første årene.
Alt dette bidro til at Kalvøya ble DEN ENE festivalen som virkelig betydde noe på 1970- og 1980-tallet. Når den i tillegg eksisterte så lenge som 26 år, framstår den som den klart viktigste norske festivalen med rock på programmet.
Hvem er dere som står bak boka?
Leif Gjerstad: Jeg (Leif Gjerstad) har jobbet som musikkjournalist siden 1979, blant annet i Dagbladet, NTB og NRK. Jeg var dessuten på mange Kalvøyafestivaler, med den i 1972 som den aller første. Jeg jobber fortsatt som musikkjournalist, og har også startet bloggen LeffesLab. Sjekk den ut! Og… hehe…Lik og del!
Erland Bekkelund: Og jeg er forlegger/forfatter og designer. Jeg driver Absolutt forlag som er et uavhengig forlag som utgir smale nisjebøker i mange sjangere. Men musikk er hovedstikkordet. Etter utgivelsen av boka Zappa i Norge der jeg var hovedforfatter og designer bestemte jeg meg for å gå videre med eget forlag. Og i 2015 etablerte jeg forlaget i forbindelse med utgivelsen av Hamarfestivalen 1981 — mot rus, tidenes skandalefestival. Også i denne utgivelsen sto jeg for design og manus. Under arbeidet med boken kom jeg i kontakt med Kalvøyafestival-general, Paul Karlsen. På slutten av 2016 tok han kontakt med meg og spurte om vi skulle utgi fortellingen om Kalvøyafestivalen. Etter et par innledende uforpliktende møter — tok Paul kontakt med Leif — and the rest is history. Har dere hverken lest eller hørt om Absolutt forlag eller Hamarfestivalen eller Zappa i Norge eller… finn ut mer her: www.absoluttforlag.no. Vi kommer med mange spennende titler i løpet av året og flere kommer til. Har du en bok-idé ikke nøl med å ta kontakt.
Er det flere enn dere som er med å fortelle festivalens historie?
Leif: Helt klart! Selv om jeg har vært på mange festivaler på Kalvøya, har jeg bevisst tonet ned egne minner derfra og i stedet latt andre komme til orde. Blant disse spiller selvsagt grunnleggeren av festivalen, Sten Randers Fredriksen og hans kompis Paul Karlsen (som ledet festivalen de aller fleste årene) sentrale roller. Foruten disse to har også fem, seks andre nøkkelpersoner blitt konsultert hele veien, mens jeg har intervjuet i hvert fall 50 Kalvøya-musikere og omlag like mange andre med en eller annen tilknytning til festivalen.
Dessuten har vi brukt adskillige timer i Nasjonalbiblioteket, Riksarkivet, Rockheim og andre arkiver for å grave fram saker og dokumenter som kan fortelle noe om festivalen.
Hva slags historie ønsker dere å fortelle her? Blir det en saklig og kronologisk gjennomgang — et informativt oppslagsverk, eller blir det sladder, rockeanekdoter og skandaler?
Leif: Jeg har alltid hatt sans for Ole Brumms «ja takk, begge deler». For boka betyr det at vi har prøvd å gjenfortelle historien om festivalen og det som hendte både bak, foran og på scenen. Slik vil du få et innblikk i både festivalhistorien som kulturelt fenomen, du får dokumentert det som faktisk skjedde de ulike årene — og du får være vitne til de tidvis intense personkranglene som foregikk bak kulissene. Men i tillegg vil du også kunne la deg underholde av mange anekdoter og alt det andre rare og morsomme som preger festivaler og rock’n’roll-bransjen!
Fortell om festivalgeneralen Paul Karlsen — et forholdsvis ukjent navn, vil jeg tro, for mange av oss yngre. Hva gjør han i dag? Var han en sentral figur i hele festivalens levetid eller først og fremst i starten?
Leif: Paul var popmusiker i to kjente 60-tallsband, Cool Cats og Happie, før han som venn av Sten Randers Fredriksen begynte å jobbe med Kalvøyafestivalen. Han ble festivalsjef allerede i 1972, og ble med årene festivalens sterke mann. Eller «Kalvøya-generalen» som mediene etterhvert gjerne omtalte han som. Akkurat det er et sårt punkt i festivalhistorien, for mange mener at han ikke bare tok for mye plass, men at han også tok for mye av æren for det Kalvøya-festivalen ble. Det resulterte i maktkamp og mange nokså stygge beskyldninger i alle retninger, noe vi også gjenforteller i boka.
Paul var for øvrig festivalsjef helt til the bitter end, men da Kalvøyafestivalen ble nedlagt i 1997 sadlet han om og utdannet seg som jurist. I dag har han fylt 70 år og kunne dermed være pensjonist, men han jobber fortsatt som jurist.
Etter deres mening, hva var den sterkeste lineupen festivalen hadde i sin levetid?
Leif: Jeg tror ikke jeg klarer å velge ett enkelt år, men 1979 med Van Morrison, 1983 med U2 og Joe Cocker, 1987 med Peter Gabriel og 1993 med Neil Young og Pearl Jam er i hvert fall år som har brent seg fast i minnebarken. Dessuten var det ett år veldig tidlig i festivalens historie som bør nevnes som legendarisk, men det året er jeg ganske sikker på at Erland vil si noe om…
Erland: Ja 1973 — etter min mening det aller viktigste året i Norges (rocke)festivalhistorie. I juni startet det med 30 000 publikummere i Kollen under den første Ragnarock-festivalen. I august klarte Paul og Sten å signere Frank Zappa & The Mothers of Invention. Dette var startskuddet på Kalvøyafestivalens ry langt utover de mest sentrale strøkene på Østlandet og Zappas aller første konsert i Norge. Det er enkelte konserter man husker sjøl om man ikke er blodfan av et band. For de 15 000 publikummere som var der er det få som har glemt denne søndagen. Dessverre var nok jeg for ung til å oppleve denne, men fikk mange sjanser senere da jeg endelig ble «gammel nok».
På plakaten sto (blant annet) også norske Popol Vuh, et band Zappa ble så begeistret for at han ville signe dem til sitt eget plateselskap. 1973-festivalen ble dessuten ikonisk fordi det var det året plakaten og festivalen fikk sin logo: Oksehodet som skulle pryde alle plakatene etterpå. Ellers er jeg helt enig med Leif når det gjelder de overnevnte festivalene. 1979 var det første året mitt og en festival jeg setter veldig høyt. Vil også nevne 1980-plakaten med Santana. Det styrtregnet og Santana måtte vasse igjennom gjørma etter at bilen de satt i kjørte seg fast — gikk på scena og åpnet konserten med «Lightning in the Sky» fra plata Marathon — episk.
Festivalens bookingprofil holdt seg noenlunde aktuell, og hang med på svingningene i populærmusikken, med kanskje spesielt god teft utover nittitallet. En god miks av kredibelt gammelt, og nytt og tidsriktg. Litt som festivaler som Quart, Roskilde og Øya har gjort også. Fornyet publikummet seg også?
Leif: Det du sier om nittitallet er interessant, siden Kalvøyafestivalen på 1980-tallet ofte ble kritisert for å ha en gammel og gubbete profil. Men de ble av ulike grunner «nødt» til å nyorientere seg litt mer med årene, samtidig som samarbeid med litt yngre folk på bookingsiden på 1990-tallet ga festivalen en yngre profil. Og dette gjenspeilet seg helt klart også blant publikum. Ser du på bilder fra festivalen opp gjennom 1970-, 1980- og 1990-tallet vil du se at publikum endret seg mye. Fra litt frika langhåra hippier som satt i gresset tidlig på 1970-tallet til superenergiske kids som spretter i lufta foran scenen med knyttet neve mot himmelen 20 år etter.
Selv om de vel alltid var en del større, er det likevel naturlig å sammenligne med Kalvøya med Roskildefestivalen. Festivalene startet opp i samme år i 1971 (Kalvøya en uke etter Roskilde). Var Roskilde et forbilde?
Leif: I og med at de to festivalene startet samme år, kunne Roskilde vanskelig være forbilde for Kalvøya. Men det tok jo ikke mange år før Roskilde hadde inntatt tronen som den største og viktigste festivalen i Skandinavia, og slik inspirerte den sikkert Kalvøya. Det aller viktigste var nok likevel at de to festivalene i mange år hadde et uformelt samarbeid, i den forstand at de la seg til samme helg, slik at en artist ofte kunne være å se både på Roskilde og Kalvøya samme år. De fleste årene funket det greit, men Kalvøya ble både sjokkerte og forbannet det året (1995) alt var klart for R.E.M. på Kalvøya — inntil Roskilde kapret dem og forlangte eksklusivitet for Skandinavia!
Finnes det noe inngående innsikt i det økonomiske rundt Kalvøya-festivalen opp gjennom årene? Hvordan var det å drive festival da, kontra nå? Hvor viktig var ølinntekter? Hvor avgjørende var vær?
Leif: Blant annet fordi dette er så lenge siden og at festivalen i mange år ble drevet av en forening uten regnskapsplikt, har det vært vanskelig å få en god oversikt over økonomien. Dokumentasjonen som i dag finnes er i stor grad fra avisoppslag, og de er både mangelfulle og ofte også litt misvisende. Mønsteret som tegner seg er likevel at det var en nokså tøff kamp fra år til år, noen år med overskudd og noen år med underskudd. Og ølsalg? Ble en realitet først i 1995, før det kunne folk ha med seg egen drikke inn på festivalen! Siden ølsalg bare eksisterte på de tre siste festivalene, var dermed inntektene av alkohol før det null kroner.
Været var helt klart av større betydning for Kalvøyafestivalen enn for eksempel Øyafestivalen. Mens Øya jo er utsolgt lang tid i forveien, var det aldri tilfelle med Kalvøya. Man regnet gjerne med at mellom 20 og 40 prosent av publikum avventet været før de kjøpte billett. Men det er jo også litt avhengig av hvem som står på programmet. I 1993 hadde 15 000 kjøpt billetter til Neil Young på forhånd, året etter var forhåndssalget til Peter Gabriel på kun 400. Da det i tillegg ble pissregn mesteparten av den dagen, kom det nesten ingen det året. Det ble den store katastrofefestivalen.
Hvorfor døde festivalen etter 1997? På Wikipedia står det at det var fordi de ikke fikk tak i artister, men det høres jo litt tynt ut. Ble konkurransen for hard? Til sammenligning hadde de andre festivalene dette i 1998:
- Roskilde: The Beastie Boys, Black Sabbath, Bob Dylan, Garbage, Kraftwerk, Portishead og The Verve
- Quart: Iggy Pop, Beastie Boys, Teenage Fanclub, Tori Amos, Björk, Portishead, Bertine Zetlitz
- Hultsfred: Black Sabbath, Garbage, Rancid, Kent
Leif: Blir litt feil å sammenlikne med andre festivaler på den måten. Kalvøya knakk ryggen i 1994, og de tre siste årene kjempet de for å betale gammel gjeld. Derfor var både Paul og hans makker Gisle Navestad nokså slitne i 1997, og selv om det aldri ble offisielt uttalt var de innstilt på å pakke sammen etter 1997. Da hadde de klart å betale tilbake det meste av det store underskuddet fra 1994 som de slet med.
Gisle var helt klar på at han ikke ville fortsette etter 1997, og Paul hevder det også gjaldt ham, selv om hans navn dukket opp i forbindelse med «ny» Kalvøyafestival både i 1998 og noen få år etter. Han hevder imidlertid at han bare lånte ut sitt navn til noen ildsjeler som gjerne ville fortsette, men at han også gjorde det i trygg forvissning om at det aldri ville bli til noe.
Derfor er det nok riktig å si at det var definitivt over i 1997. Og her er det kanskje på plass å nevne at selv om Øyafestivalen startet opp på Kalvøya i 1999, hadde den absolutt ingenting med den gamle festivalen å gjøre. Det var helt andre folk som fikk lyst til å arrangere en ny festival der, da de oppdaget at gamle Kalvøyafestivalen ikke en gang hadde søkt om lov til å arrangere noe i 1999.
Kalvøyafestivalen kan forhåndsbestilles her. Har du en god Kalvøya-story eller anekdote, så ta gjerne kontakt på eivind@bigdipper.no, så skal vi videreformidle til forfatteren og kanskje den rekker å komme med i boka.
Skrevet av Eivind Eide Skaufjord
