King Gizzard & The Lizard Wizard
En særs velassortert meny.
Skrevet av Sindre Ernst
I all verden… Et syv mann sterkt australsk orkester med intet mindre enn 13 LP-er på seks år i bagasjen?
Joda, man kan egentlig bare starte i én ende, men når katalogen i tillegg er såpass versatil som det denne gjengen har å by på, kan det være et pluss å vite litt om ingrediensene for å sikre et noenlunde trygt utgangspunkt for smaksløkene. Her er det fort gjort å få en munnfull av konseptuell, dystopisk sci-fi/prog-epos, jazzbasert baroque-pop/tropicalia, bluesbefengt lo-fi garage/surf eller østlig-inspirert flørt med modifiserte, mikrotonerte instrumenter, og da kan det altså være fordelaktig å ta en titt på menyen før et planlagt gilde.
«Completely fried theremin wielding psychopaths. Half originating from the flat salt bush plains of Deniliquin and the other from the sea stained Anglesea coastline»
- King Gizzards Bandcamp 2012–14.
Det Melbourne-baserte bandet startes opprinnelig opp som en lekeplass for medlemmene (som alle har andre band gående på denne tiden) hvor de kan komme sammen og spille intuitive, raske og enkle låter uten å måtte øve. Bandnavnet er forøvrig et siste-sekunds tøysete kompromiss mellom Doors-inspirerte Lizard King og et forslag om Gizzard Gizzard, og resultatet blir med tiden såpass etablert at det får stå seg. Fra starten er det mye eksperimentering med bruk av lyd og effekter over repeterende, intense, treffende riff, mens tekstene gjerne består av noen få ord og uttrykk.
Stu Mackenzie er den kreative lederen i gjengen, og er den som har det siste ordet i arrangementer og produksjon. Som de fleste i bandet trakterer han flere instrumenter utover sine hovedoppgaver på gitar og vokal (fløyte, klarinett, bass, synth/piano, zurna mm.) De tidligste innspillingene blir hovedsakelig tatt opp hjemme eller i øvingslokalet i mindre grupper av medlemmer, hvor de bytter på instrumenter og oppgaver. Uttrykket kan minne om Thee Oh Sees på sitt mest energiske, men de henter mye inspirasjon fra surf-inspirert garage/psych. Annenvokalist og keyboardist Ambrose Kenny-Smith fungerer som en blues-katalysator med sine hyppige innspill på munnspill. Han innehar forøvrig en helt unik stemme, og fronter i tillegg bandet The Murlocs, hvor Gizzard-gitarist Cook Craig også er med på bass. The Murlocs er et feiende flott psych-orkester med et snev av blues, og har en fot godt plantet i klassisk soul/r’n’b-landskap. Definitivt verdt en lytt eller flere ved nærmeste anledning.
King Gizzard & The Lizard Wizard pådrar seg tidlig et rykte for intense, svette konserter med høy mosh-faktor og punkete attityde og får stadig flere tilhengere. Fanskaren kan i dag nærmest anses som en kult, som vokser proporsjonalt med den nærmest uhørt hyppige album-raten. Bandet arrangerer selv sin årlige Gizzfest, en omreisende festival i Australia med mange kjente og ukjente artister på plakaten. «Gator-gang» har blitt et fenomen, hvor innpass er en tatovering av alligatoren fra coveret på albumet Quarters! Det er også en ekstrem aktivitet å spore i diverse nettforum, og mange mener at alle utgivelsene eksisterer i forhold til hverandre i et utvidet «Gizzverse», et multi-vers hvor alt henger sammen. I bandets mange fan-baserte Facebook-grupper er meningene mange og sterke, og det dukker med høy frekvens opp nye memes og shitposts som er ment å skape provokasjon og å bidra til en særdeles dynamisk kommunikasjon. (Du er herved advart).
Dette med «Gizzverse» er noe bandet selv ved anledning forsiktig har bekreftet at kan være tilfelle, og tendenser i tematikk, miljø og karakterer kan lett settes i system på tvers av albumene. Ser man i tillegg godt etter i de mange detaljerte omslagene finner man stadig nye spor som kan være med på å underbygge dette.
Deres faste visuelle artist, Jason Galea, er ansvarlig for layout og kunst på alle album-cover, alt av band-merch, rekvisitter/lys-show på konserter og han lager nærmest samtlige av bandets videoer. Han blir ofte omtalt som bandets åttende medlem, og bidrar tungt til deres estetiske profil gjennom sitt eklektiske, grensesprengende visuelle uttrykk. Stu Mackenzie og Galea kaster ofte ideer frem og tilbake før det resulterer i nye konsepter, og Stu har uttalt at det i realiteten er Galea som er den talentfulle i gjengen. Nivået av talent er nok gjennomgående høyt i gruppa, men det er helt klart at Galea må ansees som en X-faktor i bandets utbredte appell.
Så, til kartleggingen av albumene.
Bandet trykker selv opp et par CDR-singler, en CDR (brent CD, red. anm.), en 10-tommer og litt småsnacks i 2010/-11, men det er altså fra 2012 at ballen virkelig begynner å rulle. Da starter andretrommis (og daværende theremin-fører Eric Moore) opp Flightless Records og gir ut deres første LP.
Her følger en liten oversikt over gruppas fullengdere i kronologisk rekkefølge, som er ment å gi deg en liten oversikt over hvilke ingredienser som krydrer den psykedeliske menyen i the Gizzverse.
12 Bar Bruise (2012)
I utgangspunktet er denne skiva en naturlig oppfølger til 2011-EP-en «Willoughby’s Beach», som er en form for bluesy lo-fi garage surf/punk-affære med fokus på repetitive, catchy licks. Samtidig gjør bandet det tidlig klart på plata at de ikke lar seg så lett sette i bås, og at de innehar en leken tilnærmelse til formen. Allerede på andresporet trekkes det på en college/slacker-bukse som har én fot godt plantet i Pavement-landskap, mens det på tredjesporet «Nein» oser av 90’s brit-vibber under bandets massive (og samtidig smakfullt velarrangerte) bruk av lyder og effekter. Sporet som skiller seg mest ut, er «Sam Cherry’s Last Shot», som i utgangspunktet var en instrumental, moody låt med kåbbåy-twang, hvor Ambrose’s western-gale far etterhvert tilbyr seg å lese inn et kapittel fra «33 Years Among Our Wild Indians» (en novelle fra 1883). Resultatet slår såpass an hos bandet at de velger å vie hele neste album til denne formen. Intet mindre enn herlig sært.
12 Bar Bruise markerer seg i tillegg til å være bandets første LP, også som første utgivelse på deres egen label Flightless Records. Bandet gjør mange konserter i Australia i kjølvannet av denne plata, og fortellinger begynner å spre seg rundt leirbålene.
Eyes Like The Sky (2013)
«I love western films. I love bad guys and I love Red Dead Redemption. Oh and I love evil guitars.» — Stu Mackenzie
Som en ren kult-/spaghetti-western lydbok er dette sannsynligvis det albumet som skiller seg mest ut i rekka. Instrumenteringen her legges ned under en skitten, deilig classic-western sound, som lett kunne akkompagnert en gammel Clinter’n-film gjennom kruttrøyk, bly og brennhett ildvann. Historien som fortelles gjennom plata skrives av Ambrose’s far Broderick Smith (som i tillegg har en historie som musiker i bl.a. The Dingoes på 70-tallet), og leses rett inn i en MacBook med hans rustne, dype stemme. Dette siste trekket er faktisk en taktisk stor del av uttrykket, noe som gir en overbevisende effekt av at man hører på et autentisk, gammelt opptak.
Float Along — Fill Your Lungs (2013)
Float Along markerer bandets tredje album på tolv måneder, og på mange måter redefinerer dette hvordan bandet låter. Etter vill-vesten inspirerte Eyes Like The Sky, virker bandet å ha fått et nytt gir, og garage/surf-innflytelsen utvides til å innbefatte endel mer tradisjonelle 60-talls psych-inspirerte låter. Plata starter riiimelig friskt med den 16 minutter lange «Head On/Pill», som etter et par minutter med sitar-noodling og høy effekt-føring over en sakte beat, plutselig dobler takten og kjører rett på (samma hva den støter på). Noe er allikevel annerledes. Arrangementet er mer avansert enn tidligere, alle har god plass, og Stus vokal er klarere i lydbildet.
Spor to, «I Am Not a Man Unless I Have A Woman», tar det hele ned til en groovy, swampy blues hvor Ambrose’s særegne vokal for andre gang kommer til sin fulle rett (etter «Cut Throat Boogie» på 12 Bar Bruise), og han synger i tillegg også på den glimrende «Let Me Mend the Past». Plata svinger innom både Brian Jonestown massakrer og Beatles/Stones flørtende utsvevelser gjort med en enorm selvtillit og kompromissløs gjennomføring.
Oddments (2014)
Med den enorme produktiviteten i løpet av det siste året, er det klart at det er en del låter som ikke passer inn på de foregående platene. Som tittelen Oddments tilsier, samler denne opp endel tidligere uutgitt materiale og gis ut som en LP #4. Dette er en virkelig godtepose av oppfinnsomhet, hvor bandet markerer seg godt utover sine tidligere, tilsynelatende sjangerbegrensninger. Plata åpner med den skittent funky «Alluda Majaka» (som låser grooven og lar tangentene romstere fritt), hvor vi og for første gang kan spore en østlig flørt i lydbildet. Deretter sklir den over i andresporet «Stressin» som tar det helt ned på et nytt nivå, og sammen med femtesporet «Work This Time» setter standarden for deres såkalte slow jams. Disse er nærmest rene, groovy ballader som fremføres med sjela utenpå, men samtidig med et lo-fi lydbilde som berikes ved hjelp av analog rør-sus og flittig bruk av fiffige effekter. Mer slikt på neste album.
«Vegemite» må også trekkes frem som en herlig, naiv hyllest til det ekstremt sære, salte australske pålegget med samme navn. Sammen med den latterlig raffe «Hot Wax» er den et av de kjæreste kuttene for mange av bandets tilhengere, og bidrar til å gjøre Oddments til noe mye mer enn bare overkuddsmateriale.
Utgis av Flightless i trippel gatefold-cover med Jason Galeas fantastiske coverkunst, og presses i 45 RPM på 180 grams matchende «rainbow-splatter». Bare nevner…
De fire overstående albumene blir ofte kategorisert som «Pre-Mind Fuzz»-utgivelser blant samlere, med fellesnevner i dårlig fysisk tilgjengelighet. Disse ble i utgangspunktet presset på vinyl kun via Flightless Records i 500–1000 eksemplarer for det Australske markedet, og har blitt nærmest umulig å komme over til en forsvarlig pris.
(Float Along/Oddments fikk også to opptrykk som samlet 2xLP for US-distribusjon.)
Heldigvis har bandet ved flere anledninger bekreftet gjenopptrykk av deres tidlige katalog ved anledning, så mange håper på en «stille» periode nå i starten av 2018…
I’m In Your Mind Fuzz (2014)
Her går de høyt ut med fire sammenhengende, intense kutt som leker med melodivariasjoner og hissige effekter over en motorisk groove, før albumet beveger seg over i alt fra fløyte-fokus og folk-inspirasjon til deres tidligere nevnte slow jams. For første gang har bandet et knippe låter klare før innspilling, og går samlet i studio med definerte roller til arrangementene. Tekstene på albumet tar gjennomgående for seg ulike konspirasjonsteorier med fokus på kontroll og hjernevasking av befolkningen (utenomjordiske krefter, reptiler, forgiftning av drikkevann etc.) og trekker mye inspirasjon fra fantasy og sci-fi. Ser man bort ifra avstikkeren «Eyes Like the Sky», er deres første konseptuelle album født, og dette markerer seg som det første av de tre albumene i den såkalte «Nonagon-trilogien» (sammen med Nonagon Infinity & Murder of the Universe). På mange måter er det med denne plata det løsner for King Gizzard på verdensbasis, med god hjelp i at albumet trykkes opp og distribueres utenfor Australia. I UK er det Heavenly Records som herfra (og fortsatt) står for dette, mens det på denne og neste utgivelse i USA er John Dwyer’s (Thee Oh Sees) Castle Face Records som tar på seg oppgaven. Sistnevnte deler Australiernes fascinasjon for limiterte, fargerike pressinger, og i skrivende stund finnes det i alt over 10 forskjellige vinyl-utgaver av denne plata.
Quarters! (2015)
40:40 minutter med musikk fordelt på fire spor som hver klokker inn på eksakt 10:10. Akkompagnert av fire sammenhengende portrett på omslaget, danner dette rammene for albumet Quarters! Musikalsk legger det seg helhetlig langt mer bakpå enn før, og de lange låtene gir rom for en høyere jamme-faktor enn på tidligere materiale. Første låt «The River» begir seg ut på en 5/4 takt, som etter hvert trekkes ut i Chicano-rock-inspirerte høydepunkt som gjennomføres med så mye sjel at det nærmest lukter av L.A. på 70-tallet. Albumet henter gjennomgående mye inspirasjon fra slow jam-materialet deres, som her får et helt annet spillerom gjennom disse fire lange låtene. Det hviler en leken og utfordrende ånd over produksjonen, men albumet kan trygt spilles fra start til slutt uten å skremme tilhengere av musikk i roligere former.
Paper Maché Dream Balloon (2015)
Sammen med Quarters! markerer denne plata 2015 som det klart mest nedpå året i bandets katalog. Der den foregående jammes ut med alskens effekter i lange låter, bygges denne til kontrast på et akustisk utgangspunkt med korte, folk-inspirerte psych-pop låter i fokus. Klart deres streiteste album, men likevel såpass oppfinnsomt, lekent og merkelig at det er nok av utfordringer for viderekommende lyttere. Låtene er treffende og lette, og hyppige innslag av fløyter og munnspill er, til tross for tidligere innspill, her med på å forsterke avstanden fra resten av katalogen. De mørke tekstene gjør allikevel det hele til et bittersøtt prosjekt, og galskapen ligger som et vagt slør gjennom hele albumet.
I USA er det herfra ATO Records som overtar all produksjon og distribusjon av bandets materiale, en label med litt mer penger i påsan og større kanoner i stallen enn Castle Face.
Nonagon Infinity (2016)
Hurramegrundt, her går det unna. Etter et rolig 2015 er det tydelig at bandet har mye krutt å brenne, og dette albumet er en kraftoppvisning i både oppfinnsomhet og gjennomføring.
Ni sammenhengende låter som lages for å gå i en uendelig runde, med en eksplosiv fremføring og nærmest anonyme overganger (albumets siste toner sklir så klart også ubemerket over i første låt).
Her opererer doble trommer bak tunge, raske riff med mekanisk presisjon, det messes repetitivt om roboter, monstre, og dystopiske utsikter mens lydbildet krydres med mengder av effekter og primale hyl/utbrudd på vokal. Tempoet er såpass gjennomgående høyt, og intensiteten er kram nok til at enhver topptrent rocker fort kan flate ut med behov for ekstra oksygen.
Utrolig nok er det allikevel godt med groove å spore her, og 70-tallets heavy bluesriff og proto-metal skinner ofte igjennom. Produksjonen og arrangementene er dessuten såpass rike at det er nok knagger å henge oppmerksomheten på for enhver rutinert lytter.
Stu har også fått klørne i sin mikrotonale banan-gitar, som her er med på å krydre flere spor (mer om den på neste album).
Beskrevet både som «om Devo skulle riffe på Hawkwinds ‘Motorhead’», og «verdens beste psych-metal-jazz-prog plate.»
Flying Microtonal Banana (2017)
Med undertittel «Explorations into Microtonal Tuning, Volume 1», gjøres det klart at hovedtemaet for denne plata er eksperimentering med mikrotoner. Denne toneringen er mye brukt i Østen/Midtøsten, og låter eksotisk i våre ører grunnet inndelingen av flere toner per oktav enn i vår vestlige populærmusikk.
Stu fordyper seg en periode i tyrkisk og østlig musikk, og får etter hvert tak i en baglama (et tyrkisk strengeinstrument), noe som inspirerer til mange nye låter. Disse fungerer dårlig i bandsammenheng inntil han får bestilt en modifisert gitar gjennom en gitarmakerkamerat, og den etter hvert sagnomsuste fjøla lyder navnet the Flying Microtonal Banana. Tittelen kan nok i tillegg til tonering skyldes både den gule, nærmest V-formede kroppen (Flying V), og det at ordet banana minner mye om baglama. Med 24 bånd i hver oktav og åpen stemming leker bananen så klart best med annen mikrotonert frukt, så de andre medlemmene i bandet får $200 hver til å tilpasse deres utstyr, og konseptet er et faktum.
Første låt «Rattlesnake» bygger på forrige albums motoriske intensitet, men albumet brer seg fort ut i lek med sjangre, og er i så måte et mer tradisjonelt King Gizzard-album. Om noe slikt eksisterer. Toneringen ilegger allikevel arrangementene en faktor som parallelt opponerer mot den mer kjente låtoppbygningen, og som gjennomgående understreker konseptet. Med godt selskap i spesialtilpassede munnspill, tangenter, bass, gitarer, og ikke minst det tyrkiske blåseinstrumentet zurna, får Bananens eventyr en søt smak av 1001 Natt over seg. Og som undertittelen antyder, er nok ikke eventyret ute.
Murder of the Universe (2017)
Oioi, her er det mørkt!
Hawkwind møter Goblin og Clive Barker i en cocktail av syre og speed-mørke.
Det tredje, avsluttende og helt klart det konseptuelt tyngste kapittelet i «Nonagon trilogien».
Albumet er delt inn i tre deler, med titlene «The Tale of the Altered Beast», «Lord of Lightning vs. Balrog» og «Han-Tyumi and the Murder of the Universe». Ut ifra dette kan man ane at det her dreier seg om fantasy og sci-fi-emner, og disse historiene utbroderes sporadisk av en fortellerstemme i tillegg til bandet selv. Musikalsk trekkes det mot Nonagon Infinity’s intensitet og progressive oppbygning, men her gjøres det rom for mer dynamisk bruk av temaer i arrangementene som spres gjennom 21 spor og fordeles utover albumets tre hoveddeler. På de to første delene er det deres Flightless-signerte venninne Leah Senior som tar seg av praten, mens det på siste brukes et tekst-til-stemme program for å understreke cyborg-tematikken. Et ellevilt konsept, med en vanvittig gjennomføring. Tungt fordøyelig, men særdeles smakfullt.
Sketches of Brunswick East (2017)
«Jazzy but not jazz.»
Hele albumet spilles inn sammen med Mild High Clubs hovedaktør Alex Brettin, og utgangspunktet blir til etter at han henger igjen i Melbourne etter å ha deltatt på Gizzfest i desember 2016.
Mild High Club leverer en smakfull blanding av psykedelisk soft rock og tilbakelent baroque-pop som flørter med effekter i en bevisst vindskeiv produksjon. Brettin selv er en skolert musiker som skriver stramme arrangementer, og i møte med King Gizzard’s kronisk utfordrende lekenhet skapes et samarbeid som gnistrer av oppfinnsomhet.
Det er svært vanskelig å sette uttrykket på denne plata i bås, og i tillegg til ovennevnte beskrivelse leveres det en god gumbo kokt på soul, jazz og folk med en eim av tropicalia. Produksjonen må også trekkes frem, da den leker hemningsløst med alskens effekter, og kanalene blir nærmest et instrument i seg selv grunnet sporadisk, hissig panorering. Nytes definitivt best via hodetelefoner.
Tittelen er forøvrig en hyllest til området rundt bandets øvingslokale (Brunswick East i Melbourne), og Miles Davis’ legendariske jazzplate Sketches of Spain.
Polygondwanaland (2017)
Sansynligvis deres musikalsk mest prog-rock inspirerte affære. Som tittelen gjenspeiler, bygges dette albumet opp rundt et polyrytmisk utgangspunkt (flere komplekse, overlappende rytmer), og de fleste av låtene fungerer sammen som et langt tema med variasjoner i rytmikk og arrangement. Her flørtes det i tillegg for første gang åpenlyst med 70/80-tallets massive synther, noe som gir et nærmest filmatisk preg over materialet.
Det må nevnes at denne plata gis ut fullstendig gratis, og bandet selv fraskriver seg enhver form for rettighet til materialet. Ifølge Stu Mackenzie gjøres dette på grunn av dårlig samvittighet overfor fansen som må kjøpe så mange plater, men resultatet blir fort en form for gerilja-markedsføring som lever sitt eget, høyst dynamiske liv. Komplett med flere utkast til omslag legges ferdig mastrede filer for både CD og vinyl ut gratis på nett, med en oppfordring til å trykke opp og starte egne plateselskap.
I skrivende stund finnes det godt over 100 forskjellige pressinger, og i tillegg til diverse varianter fra etablerte selskap som bla. ATO, Heavenly, Fuzz Club, Cranes, Stolen Body, Blood Music, Greenway, PIAPTK, Rhubarb og Rough Trade, har det dukket opp en mengde gutteroms-plateselskap og folkefinansierte utgaver (via Kickstarter/Diggers factory/The Crowdfunding Centre etc.) i kjølvannet av dette stuntet.
Her følger en kortfattet del av budskapet som ble lagt ut i forkant av albumets slipp den 17. november 2017:
This album is FREE. Free as in, free. Free to download and if you wish, free to make copies. Make tapes, make CD’s, make records.
Ever wanted to start your own record label? GO for it! Employ your mates, press wax, pack boxes.
We do not own this record. You do. Go forth, share, enjoy.
Gumboot Soup (2017)
2017s femte fullengder legges ut digitalt på årets siste dag, 31.12.17. Som 2013s Oddments består dette albumet hovedsakelig av låter som ikke passer inn på deres tidligere utgivelser dette året, og resultatet er en elleve-retters bukett av låter hvor det ikke er noen tilsynelatende rød tråd. Det hele oser av oppfinnsomhet, nysgjerrighet og hemningsløs flørt med sjangere. Meningene er derav også noe delte mellom de som mener det er for stort sprik i materialet (det er såpass versatile uttrykk her at det skal mye til for å like alt), og de som mener at det er forfriskende å få et album hvor låtene står i sentrum fremfor konseptet.
Bandet lovet allerede tidlig i 2017 at de skulle gi ut 5 album for året, og dette klarer de altså mot alle odds å få til. I utgangspunktet hadde de nok låter til å legge konseptene for 4 av disse, men i et intervju uttaler Stu at de vil gå for 5 album (noe som senere viser seg å være for å utfordre seg selv og bandet litt ekstra). God jobb!
Som et siste tillegg til menyen vil jeg gjerne påpeke at essensen som ligger til grunn gjennom hele katalogen stort sett kan gjenkjennes i karakter og egenskap, til tross for tilsynelatende sprikende sjangere og tematikk.
Ja, da gjenstår det bare å velge seg ut ei plate, la tennene løpe i vann og smøre ganen med forventning. Dette er nærmest som et gastronomisk eventyr å regne, hvor det hele serveres på en fyldig basis med mye smak, og hint av ukjente, eksotiske krydder vil dukke opp selv etter gjentatte dykk i menyen.
Smaklig måltid!
Sindre Ernst, redaktør/skribent, SlyVinyl.com
