Kunstnere, kannibaler eller kommunister?
Asbjørn Slettemark kårer Rammsteins beste plate.
Omsider slippes hele Rammsteins katalog av studioalbum i nye, lekre vinylutgaver. Det østtyske orkesteret er av den svært polariserende typen, der folk gjerne ramler hardt ned på enten elsk eller hat. Likegyldighet er sjelden vare. En som definitivt elsker, er Big Dipper-venn, journalist og musikkelsker Asbjørn Slettemark. Her har han — fra sin skrivestue et sted mellom der JFK sa «Ich bin ein Berliner» og der Bowie bodde sammen med Iggy — børstet pølsefett og tørket pilsnerskum av notatene han gjorde i forkant av en Rammstein-konsert tidligere i år. Det svært lesverdige resultatet foreligger her.
Herzeleid (1995)
Tyskerne byr på en meget sterk åpning på både album og karriere med «Wollt ihr das Bett in Flammen sehen». Perfekt miks av riffage, statement-refreng og enkle, mørke tekster om menneskesinnet. «Der Meister» har bandets kanskje kjappeste riff og bidrar sammen med «Weisses Fleisch» til en sterk åpning utover førstekuttet. «Seemann» viser bandets solide balladeside med vakker, poetisk tekst og gyngende, dyster melodi, men demonstrerer også at bandet ikke har lært å arrangere skikkelig. Overgangene er for bråe. Låten «Rammstein» er selvsagt også en banger, men lider som resten av albumet under en datert, skarp lyd. Typisk 90-talls metallyd. Det var visstnok mye styr med innspilling og miksing og frem og tilbake, kanskje det er det vi hører i produksjonen her. Noen låter, som «Laichzeit», er direkte svake og tullete.
Fun fact: tre av tekstene står på fransk i coveret, bare fordi de syntes det var artig og fordi de hadde en fransk kompis som oversatte. Fun fact 2: De ble anklaget for å hylle den hvite rase med coveret hvor alle er svette og i baris, men det sier de selv er «quatsch», tysk for pisspreik. De svarer også ettertrykkelig på denne kritikken noen album senere. Coveret ble uansett endret til USA-lansering i 1998 som en collage av enkeltbildene i bookleten.
Karakter: 4. Sterk debut med noen sertifiserte bangers og lovnader om fremtidig storhet.
Sehnsucht (1997)
Rammstein fortsetter å utvikle lydbildet, og går i enda mer retning av et industrielt, synth-inspirert metalsound. Åpningen med tittelsporet er litt veik, men det går seg til med «Engel» og «Tier». Den ene om at Gud vet at vokalist Till Lindemann aldri kommer til å bli en engel, og den andre om at folk som ligger med dyr er selv dyr. Angående «Engel» så tror jeg aldri noensinne et metalmonsterriff kommer til å kle engleplystring bedre enn her. Gåsehud hele veien.
«Du hast» er en av bandets beste låter, og mens mye av platen er ganske grotesk/bestialsk/eksplisitt («Bück dich») på det seksuelle, viser «Du hast» hvor gode Rammstein kan være når de leker med ord og vendinger. Sjekk teksten, en nydelig kort og effektiv lek med én setning: «Du/Du hast/Du hast mich/Du hast mich gefragt/Du hast mich gefragt, unt ich hab nichts gesagt». Riffet og den dansende synthlinjen underbygger perfekt den monumentale teksten. Ellers er det også her flere anonyme, litt kjedelige låter i skyggen av de store, for eksempel «Alter Mann» og lyden er fremdeles litt datert 90-talls med for mye industrisynth fremst. Fun fact: på utvidet utgave av albumet er det med en Clawfinger-remiks av «Du hast».
Karakter: 4.
Mutter (2001)
Åpningen med «Mein Hertz brennt», «Links 2 3 4», «Sonne», «Ich will» og «Feuer frei» er muligens den aller sterkeste samlingen gjort av noen band på 2000-tallet. Det er ingen feil, ingenting som skurrer, alt er jo helt perfekt! Rammstein har gått videre fra det mest industrielle og elektronikainspirerte, og fremstår mer som et formfullendt metalband. Allerede i den seige, melankolske, drømmende åpneren «Mein Hertz brennt» er de på plass med et organisk, symfonisk metaluttrykk som kler dem eksepsjonelt bra. «Sonne» har et av bandets tyngste riff, det kunne vært Machine Head post-The Blackening, og er sammen med thrashete «Feuer frei» det drøyeste Rammstein har å by på av pure fucking metal.
Legg også merke til de lekre produksjonsdetaljene på «Links», f.eks «Thunderstruck»-gitaren som kommer og forsvinner, den programmerte skarpen med ekko som går i starten og utover, fremhevingen av kassegitaren før andre vers osv. Så mye å ta av her. Tittelsporet er også ballade-Rammstein på sitt nestbeste (etter «Seemann»), og er en vakker sang om et klonet menneske som sårt etterlyser en mor vedkommende ikke har. På albumets siste halvdel går låtkvaliteten ned fra historisk til bare meget bra, selv om både «Spieluhr» (veldig fin, poetisk tekst om et skinndødt barn som blir begravet og våkner opp med kun spilledåsen sin til å gi beskjed til omverden), «Zwitter» (om en tvekjønning som kan ligge med seg selv} og «Nebel» alle hadde løftet de fleste andre bands album.
Fun fact 1: «Mein Hertz brennt» rapper tekst fra tyske barnesanger og barne-TV og het opprinnelig «Sandmann», som understreker tanken om at «Mutter» er Rammsteins Black Album. Fun fact 2: «Sonne» var opprinnelig skrevet som kampsang til de ukrainske Klitschko-boksebrødrene, og handlet om solen som metafor for KO. Derav tellingen til 10. Fun fact 3: «Links 2 3 4» er svar på brunskvettingen kritikere drev med på første albumet, Till Lindemann synger om at folk mener han går mot høyre, men når han selv titter ned på hjertet sitt ser han at det slår mot venstre: «Sie wollen mein Herz am rechten Fleck/Doch seh ich dann nach unten weg/Da schlägt es links/Links zwo drei vier»
Karakter: (svak) 6. Første halvdel er så historisk bra at det kompenserer for det som mangler på siste halvdel.
Reise, Reise (2004)
Den vanskelige oppfølgeren til Mutter er en knallgod metalplate. Som vanlig åpner det hårreisende bra med tittelsporet, «Mein Teil», «Dalai Lama» og «Keine Lust», alle gode kandidater til Rammstein Topp 10-låter. Produksjonen er tung og organisk, arrangementene er detaljerte og flotte, noe en låt som den seige, blytunge, hissige «Mein Teil» tjener mye på. Det lille brekket før refrenget der er alene verdt å fleske ut noen hundrelapper for denne platen.
«Dalai Lama» er en sniker av en låt med sitt urammsteinske kronologiske narrativ.
Som vanlig er det tekster om kannibalisme og knulling (av både mann og fisk, pluss runking rett i sjøen, i tittelsporet), men «Dalai Lama» blir fin motsetning med sin såre tekst om flyulykke og en fars kjærlighet. Avslutningen med balladeduoen «Ohne dich» og «Amour» gir også mye boost når man gir det tid. De siste sekundene på «Amour» er aldeles nydelig aggroforløsning. Jeg er litt på gjerdet ang «Los», som jeg synes har et fett, mørkt bluegrassaktig driv som aldri helt utnyttes ordentlig, men jeg misliker heller ikke låten. «Morgenstern» og «Stein um Stein« er litt typiske albumfillers for Rammstein, men er likevel låter de fleste band ville slukt rått til albuminnspilling.
Karakter: Bunnsolid terningkast 5.
Rosenrot (2005)
En oppsummering av låter som ble til overs fra Reise, Reise og noen låter som Rammstein har hatt liggende noen år. Blant annet «Mann gegen Mann», et av høydepunktene på platen. Voldsom riffing, moro og slesk tekst, og et gigantisk refreng. Den er platens beste sammen med «Zerstören», (som de spilte på turné i sommer, da Till Lindemann kledde seg opp som en imam-type som sprenger seg med selvmordsbombe på slutten av låten. Subtil gjeng!), «Benzin» og tittelsporet. «Te quiero puta» er også et artig sidesteg til spansk, mens platen generelt lider under av at det er rester som ikke har vært gode nok for andre album. Likevel er det mange sertifiserte Rammstein-innertiere her, og en viktig plate i katalogen.
Karakter: 4.
Liebe ist für alle da (2009)
Wow, det er liv i den østtyske kroppen! Rammsteins foreløpig siste album er en voldsom sterk samling sanger, og som vanlig åpner det sterkt. «Rammlied» er anthem og perfekt konsertåpner, S&M-hyllesten «Ich tu dir weh» er albumets beste låt og en gnistrende miks av nu metal-riffing og stadionrefreng, «Waldmann’s Heil» er thrashete og frisk, «Haifisch» er en fengende og poetisk banger om å spille i Rammstein («Vi holder tempoet, vi holder vårt ord. Når en av oss ikke lenger er med, holder vi opp»), og «Bückstabü» har Rammsteins aller mest aggressive refreng. Det sier litt.
Videre er «Pussy» en cheesehit som funker på slutten av konsertsettet når man har fylt seg opp med dunkelbayer og wurst, mens «Wiener Blut» både henter tittel fra Wagner-opera og maler et mørkt bilde av Fritzls kjeller. Sjukt sterk og vond låt. Tittelsporet og «Mehr» er sterke metallåter, og «Roter Sand» er en grei ballade med fin tekst. Albumet er meget godt og stort produsert, og det lekre artwork-et kler utbrettvinyl. Albumet mangler kanskje de umiddelbare og ville hitsene som Mutter har, men viser samtidig hvor sterkt albumband Rammstein er. Kanskje deres eneste album uten fillers?
Karakter: (sterk) 5.
Skrevet av Asbjørn Slettemark
