På liv og død
Slettemark og Øyres Iron Maiden-gjennomgang, del 2.
Denne uken slippes de fire neste albumene som skal inn i Iron Maidens nye boks-sett. Vi er kommet til Bruce Dickinsons comeback i bandet ved millenniumsskiftet.
Dagbladets musikkanmelder Torgrim Øyre og Aftenpostens Asbjørn Slettemark har nok en gang satt seg ned for å lytte på, og nerde om, Maiden.
Les duoens første gjennomgang, med 90-tallsplatene og de tunge årene med Blaze Bailey her.
Asbjørn: Ok, Torgrim, er du klar for å snakke om det som fremstår som et av de viktigste øyeblikkene i Iron Maidens historie? Om da flysirenen Bruce Dickinson kom tilbake til bandet? Etter at Steve Harris og co hadde kjørt seg inn på et dystert spor av bitterhet, råtten produksjon og låter som var like interessante og smakfulle for et stort publikum som Yogones og laksepølse? Er du klar for å snakke litt om Brave New World? Tenk at dette albumet er 17 år gammelt allerede, det fremstår fremdeles som «nye Iron Maiden» for min del.
Torgrim: Ja, tenkte det samme. Det føles fremdeles nylig, men denne besetningen har nå holdt sammen over dobbelt så lenge som noen av de tidligere utgavene av bandet.
Asbjørn: Tiden går, Iron Maiden består!
Torgrim: Jeg var enormt nervøs før Brave New World kom ut. Fallhøyden var enorm — Iron Maiden kunne ikke bomme om de skulle ha noen som helst mulighet for å bli tatt på alvor igjen. Men det var heldigvis ikke så mye å bekymre seg for. «Dying Swans» og «Twisted Wings» — ingen tvil om Dickinson var tilbake. Og minst like viktig, riffmakeren og melodisjefen, Adrian Smith.
Asbjørn: Når man hører platen 17 år etterpå, slår det meg spesielt hvor selvsikkert, storslagent og livsbejaende de går ut. Åpningen med «The Wicker Man» er neppe en Maiden Topp 10-låt, men den funker som en kule for å understreke poenget: de er TILBAKE. Dickinson breier seg, riffet er luftig og fint til å være Maiden-rockeriff, og refrenget sitter som kronen på en konge. Videre går de rett til «Ghost of the Navigator,» som ikke bare er gnistrende godt arrangert og låter gigantisk, den gir et nikk tilbake til 80s æra Maiden: da de skrev en av sine beste låter om å seile på det åpne, svarte havet. Altså «Rime of The Ancient Mariner,» i tilfelle noen lurte. Når de så følger opp med tittelsporet som en scifi-referanse til Huxleys Brave New World-roman og den sertifiserte allsangbangeren «Blood Brothers» låter albumet helt på høyden med deres beste fra 80-tallet de første 25 minuttene.
Torgrim: Jeg er også svak for De Store Låtene i siste halvdel. «The Nomad» er en klassisk Maiden-epic med nikker i retning tidligere storslagne verk som «To Tame a Land» og «Alexander the Great.» Selvfølgelig handler det om å vandre i ørkenen. «Dream of Mirrors» låter også inspirert og på hugget. Mye digg instrumentalarbeid fra den utvidede besetningen der. Janick Gers får normalt sett mye tyn, men jeg tror han leverer sin fineste solo noensinne i «Blood Brothers.»
Asbjørn: Jeg har dog et veldig vanskelig forhold til nettopp «Dream of Mirrors.» For den har potensial til å nå opp til det største Maiden har skrevet av låter som stiller de største, eksistensialistiske spørsmålene — «Revelations» og «Infinite Dreams »— men til tross for et anslag av enorme dimensjoner, roter de seg bort i den tempoøkningen. Jeg lurer på om de prøver seg på en ny versjon av triksene de brukte på nettopp «Revelations» og «Infinite Dreams,» som begge fikk noe av sin storhet fra taktskiftene i andre halvdel. Når Maiden da bare girer opp som en full mann i et arkadebilspill, blir det bare rør. Derimot er, som du sier, «The Nomad» en skikkelig gatefeier av et Maiden-verk. Lett østensk vibb, det er som man kjenner ørkensanden piske huden seig. Jeg får lyst å se Lawrence of Arabia, i den lange digitalt oppussede director’s cut-versjonen, når jeg hører på «The Nomad.»
Torgrim: I sum så er Brave New World alt det den måtte være og litt til. Godt låthåndverk, variert — vi får både veldreide Smith-singler og lange, grandiose låter om ørkensand og en verden som går av hengslene. Det er også en av de mest vellykkede produksjonene, den gang nyankomne, Kevin Shirley har gjort for Maiden. Fun fact: Iron Maidens originale illustratør, Derek Riggs har tegnet Eddie i skyene, spøkelsene i bakgrunnen er knabbet fra filmplakaten House on the Haunted Hill.
Asbjørn: Det er artig! Fett cover, jeg liker at de bruker London slik.
Torgrim: Ja, fremtidsvisjonen av London gir meg litt Somewhere in Time-vibber og det er jo bare en fin følelse.
Asbjørn: Da går vi til den første liveplaten i dette bokssettet. For det er inkludert hele fire konsertplater i denne massive Iron Maiden-boksen, men i forrige runde var det ingen. Hvorfor har de egentlig fjernet noen av liveplatene, og hvilke er det som er borte?
Torgrim: Tospannet A Real Live One og A Real Dead One, sammen med den halvoffisielle Live at Donington er utelatt fra denne boksen. Kvaliteten på innspillingene og den dårlige stemningen som rådet i bandet på den tiden tatt i betraktning,, så gjør ikke det fryktelig mye, selv om noen komplettister sikkert vil grine på nesen av det. Da er stemningen derimot en annen når man legger stiften på Rock in Rio, som er spilt inn på 2001-utgaven av festivalen med samme navn. Konserten var på mange måter kroningen av den første turnésyklusen de gjorde etter de kom sammen igjen. Og med 250.000 lidenskapelige fans fra Sør-Amerika i den varme brasilianske natten kan det jo ikke annet enn å bli fest.
Asbjørn: En liten innrømmelse: jeg avskrev lenge Rock in Rio fordi jeg bare så på den heslig hektisk klippede DVD-en, den var jo helt umulig å følge med på. Det var som å se en overivrig folkehøgskolestudent forsøke å klippe seg til jobb i MTV. Men senere innså jeg at som rent konsertalbum er dette en verdig oppfølger til Live After Death. Bandet er i fyr og flamme, Dickinson jobber som et fyrbøter for å nå hver eneste en av de hundretusener som danser rundt i strandbyen, og versjonen av «Blood Brothers» er alene verdt platen.
Torgrim: Jepp, ikke bare er den en verdig oppfølger til Live After Death, men den er også den nye generasjonens svar på Live After Death. Da Maiden gjenforente seg på tampen av 90-tallet, traff de tidsånden perfekt. Mange var lei av rockere som så på skoene sine og var igjen klare for heavy metal spekket med drama og eskapisme. I overgangen til 2000-tallet var det mange unge som oppdaget Iron Maiden med Brave New World som inngang. Den generasjonen har et like sterkt forhold til den platen som vi har gjerne har til Piece of Mind.
Asbjørn: Jeg vil også si at det er vakkert å høre Bruce så bestemt jobbe for å gjøre både Brave New World-låtene til umiddelbare klassikere, men også måten han tilegner seg Blaze Bayley-låtene. Prinsipielt elsker jeg alle låter som introduseres med «this is a song about freedom!», men når han gjør det på «The Clansman» her tar han ikke bare låten fra Blaze slik Johnny Cash tok «Hurt» fra Trent Reznor, han gjør Clansman til et av de store liveøyeblikkene i Maiden-katalogen. Sterkt. Men nok fra badeby og festival, la oss ta for oss oppfølgeren til det vellykkede comebacket, Dance of Death.
Torgrim: Dance of the Death er den vanskelige andreplata for den nye Maiden-utgaven. For meg personlig er det kanskje den platen jeg har hørt mest på av 2000-tallsutgivelsene. Det betyr ikke at den er feilfri. Produksjonen er litt komprimert og det er litt fyllstoff mellom gigantene, men låter som tittelkuttet, «Paschendale» og «Montségur» er helt der oppe blant gromlåtene. Og selv om «No More Lies» har et irriterende refreng, så er liveversjonen helt enorm. Den har allsangvennlige melodilinjer på linje med «Fear of the Dark.»
Asbjørn: Enig, jeg synes også her at albumet åpner voldsomt sterkt. «Wildest Dreams» er en artig, kjapp rockeklubbhit, mens «Rainmaker» har et aldeles nydelig poprefreng og «No More Lies» skyver godt fremover. Da jeg hørte gjennom albumet på nytt, slo det meg at låten «Dance of Death» har blitt litt overskygget av det amatørmessige coveret på albumet. Teksten er jo en poetisk perle inspirert av Bergmans mannen med ljåen-klassiker Det syvende innseglet, og er blitt litt besudlet av det enkle coveret. Arrangementsmessig synes jeg det er den feteste låten, den bruker veldig god tid på å bygge seg opp, før Bruce Dickinson går over i sin fineste historiefortellermodus. Når vi først er inne på tekster, er det artig at Nicko her får kristne det til med sin antikloning-monolog på «New Frontier.» Det er vel ikke Maidens sterkeste øyeblikk, det der? Ikke at det gjør så mye, for Dance of Death er sånn plate som har så mye storhet porsjonert utover at man tåler noen fillers, til og med en nyfrelst en. For øvrig tenker jeg at «Paschendale,» selv om det er en typisk Maiden krigslåt, er et frempek til neste studioalbum vi skal snakke om. «Paschendale» kunne jo vært på A Matter of Life and Death, eller hva?
Torgrim: Ja, «Paschendale» hinter fremover mot A Matter of Life And Death. Det er faktisk Adrian Smiths første forsøk på å skrive en såkalt Maiden-epic. Det må jo kunne kalles en brakdebut. Ellers er det det en del småting på denne platen som er utypisk for Maiden. Ikke har bare Nicko skrevet en låt, nevnte «New Frontier,» som aldri blir mer enn OK tidtrøyte, han spiller også med dobbelpedal for første gang i låten «Face in the Sand,» noe som falt mange trommenerder tungt for brystet, hovedpersonen selv inkludert. «Journeyman» var også skrevet for fullt band, men ble spilt inn på nytt med akustiske instrumenter.
A Matter of Life and Death (2006)
Asbjørn: Siste album i denne runden er en plate vi begge var enormt begeistret for da den kom, A Matter of Life and Death. En slags konseptplate om første og andre verdenskrig, fra tiden da krig ikke lenger var ærerik parade over slettene, men nedrig skyttergravsdød og sprengte lemmer overalt. Jeg synes den står støtt som en tysk bunker drøyt ti år senere. For eksempel er «These Colours Don’t Run» den eneste låten som kan true «The Trooper» når Maidens beste krigslåt skal kåres. Artig at den stammer fra da heksen Sharon Osbourne kuttet PA-anlegget på Iron Maiden på Ozzfest, og bandet bare fortsatte mens Dickinson ropte «these colours don’t run!». Ellers er vel noen av de lange låtene her blant det sterkeste Maiden har gjort post-Dickinson-comeback?
Torgrim: Ja, dette er vel den mest gjennomførte av 2000-tallsplatene. Kanskje en låt for lang, men det betyr ikke at noen av dem er dårlige. Produksjonsmessig så er det også den platen som funker best med tanke på live i studio-tilnærmingen.
Asbjørn: Ja, det er et poeng. Den har et mer sloppy — i god forstand — uttrykk enn de to foregående studioplatene. Det låter live. Men disse lange låtene, hvilken ligger ditt hjerte nærmest? Jeg tror min er «Brighter Than a Thousand Suns,» om atombombene som be droppet over Japan noen skjebnesvangre dager i 1945.
Torgrim: Min favoritt er en annen andre verdenskrig-fortelling, «The Longest Day,» om D-dagen og invasjonen av Normandie. Det er som om man kjenner lukten av kruttslam og dødsfryktens svette, og refrenget «Sliding we go/Only fear on our side/To the edge of the wire/And we rush with the tide/Oh, the water is red/With the blood of the dead/But I’m still alive/Pray to God I survive» oppsummerer på briljant vis scenene da unge fallskjermjegere slengte seg ut av flyene og landet på strendene vel vitende om at de var potensielt kanonføde.
Asbjørn: A Matter of Life and Death har mange slike slogan-aktige tekster. «These Colours Don’t Run» er nevnt, men også «For The Greater Good of God» leverer sterkt med åpningen «Are you a man of peace/or man of holy war?» og de to forskjellige refrengene som kommer utover i låten. Mektig.
Torgrim: Om Brave New World var Piece of Mind eller The Number of the Beast for den nye generasjonen av Maiden-fans, så kan man vel si at A Matter of Life and Death er den samme generasjonens Powerslave. Rent kommersielt sett var det en ny formtopp for Iron Maiden og det er tydelig at bandet hadde en selvtillit og et overskudd på den tiden som virkelig ga avkastning. Det forteller også en god del at de droppet 90% av klassikerne og spilte A Matter of Life and Death i sin helhet på kommende turné. Det var også etter denne at Maiden rykket opp til å bli et stadionband i store deler av verden. Og for en nachspielplate det var, hørte ikke vi «For the Greater Good of God» om igjen og om igjen til solen sto opp en vakker augustdag i 2006?
Asbjørn: Stemmer! Det var etter festivalens Hole In The Skys siste dag, tror jeg. Det er ganske mange metalband som forsøker å lage allsang om krig, men ingen klarer det som Iron Maiden.
Skrevet av Asbjørn Slettemark og Torgrim Øyre
Boksen kjøpes med de to første platene i denne reutgivelsesrunden (No Prayer for the Dying og Fear of the Dark inkludert. Resten av platene kjøpes separat, men får plass i boksen. Det er også reservert plass i boksen for den aller nyeste plata The Book of Souls.
