Q1 2018: Musikkåret er i gang!
De 11 platene vi gleder oss mest til i første kvartal!
Plateåret er allerede godt i gang, og vi har allerede fått sterke utgivelser fra Savoy, The Dogs, Anderson East og Shame, for å nevne noen. Likevel er det gjerne først fra andre halvdel av januar og fremover at det virkelig smeller i gang, og for vår del later fredag 26. januar til å bli en livlig dag, med hele fire plater vi knapt kan vente med å få satt tenna i. Og deretter går det slag i slag utover vinteren og våren. Noen av disse platene har vi vært så heldige å få høre på forhånd, mens det gjerne har dryppet både forhåndsomtale og singler fra de andre. Basert på dette, her er de elleve platene vi gleder oss mest til i årets tre første måneder.
26.01. The Good the Bad and the Zugly — Misanthropical House
Hadelandsheltene har aldri levert noe annet enn totalt kickass musikk og den kommende skiva — den andre med Ivar Nikolaisen i front — ødelegger ikke den trenden. Misanthropical House er heseblesende punk rawk, spekket med riff så imbesilt fengende at det er utrolig at de ikke allerede ble brukt opp av Turboneger for 20 år siden. På vokalfronten leverer en ekstra ilter Ivar Nikolaisen fabelaktig, og en kilde innad i bandet melder at «tekstene er en perfekt blanding av dårlig engelsk og dritbra norsk». GBZ oppsummerer alt som gjør det gøy å høre på rock’n’roll: aggresjon, feng og hårete soloer. Se opp for kommende intervju.
26.01. Khruangbin — Con Todo El Mundo
Texas-trioen med det vanskelige navnet spiller (primært) instrumentalmusikk av det svært laidback og gyngende slaget. Bandnavnet er thailandsk for noe sånt som «motorflue» (eventuelt bare fly), og den Sørøst-Asiatiske innflytelsen er også hørbar i musikken, der thai-funk mikses med surf, soul og hiphop. Musikken preges av døsige rytmer, festlige taktskifter og groovy latskap. Det er i det hele tatt skikkelig strandbar-stemning i Khruangbins univers, og bandet må egentlig bare høres, for det låter som lite annet der ute. Kanskje kan en annen funky bunch, kanadierne i Badbadnotgood, være en slags pekepinn på hvordan dette låter, men Khruangbin har en southern (Texas-by-way-of-Bangkok) sving over musikken sin som de førstnevnte mangler.
Den sjangeroverskridende (det kan antagelig sies om alle artistene som gis ut på Rune Grammofon) trioen Fire!, med Johan Berthling, Andreas Werliin og saksofonist extraordinaire og galmannsplatesamler Mats Gustafsson, slipper sitt sjette album (tiende om du regner med platene som Fire! Orchestra). Powertrioen sparer ikke på kruttet med sin høylytte, Sabbath-inspirerte stoner-jazz. Det er suggererende og repetitivt, men samtidig innovativt og aldri statisk. Ikke minst er det øredøvende rått, med en pulserende rytmeseksjon i absolutt verdensklasse og en av klodens beste saksofonister på toppen av det hele.
26.01. Tribulation — Down Below
Svenskene i Tribulation leverte en av 2015s beste plater med sin unike miks av black/death/gotisk/psykedelisk metal på mesterverket The Children of the Night. Da sa vi følgende: «Som våre egne Kvelertak mikser Tribulation metallen sin med alle mulige fete rocketriks. Vi snakker ekstremt høy gitarføring, episke låter, med innslag av gotisk piano, og MYE classic rock.» Etter singlene som ble sluppet i løpet av fjoråret å dømme, gjelder dette fortsatt — det låter mørkt og uforskammet fengende. Der classic rock-elementene på Children hintet til 60- og 70-tallet, ryktes det derimot at Down Below har en mer 80-talls vibb. Det er bare å glede seg.
09.02. Susanna — Go Dig My Grave
Susanna avsluttet fjoråret med å slippe to singler fra Go Dig My Grave, i tillegg til at Bonnie ‘Prince’ Billy spilte inn hele hennes Sonata Mix Dwarf Cosmos og ga den ut som Wolf of the Cosmos. En fin opptrapping til det som ser ut som nok et travelt år for den produktive låtskriveren og komponisten. På den nye plata viderefører Susanna sin egen tradisjon med å tolke andres låter, her fordelt mellom (skikkelig) gamle folkesanger og covere av nyere art, som Joy Divisions «Wilderness», Lou Reeds «Perfect Day» og «Lilac Wine» (som en drøss med folk har spilt, men mest kjent fra Jeff Buckley kanskje). Og så er det kanskje lett å tenke at dette (i alle fall to av dem) er lite originale låter å covre, men da må man huske på at Susanna sjelden planker coverne sine. Det tilføyes alltid nye, kreative og overraskende definisjoner. For å si det sånn, hun kunne sikkert gjort «We Will Rock You» interessant igjen, om hun hadde forsøkt. Vi gleder oss til det!
16.02. Darling West — While I Was Asleep
Den joviale trioen (som har begynt å operere som kvartett) vant Spellemann i klassen country for sin forrige plate Vinyl and a Heartache. Skrytet har sittet løst siden, og bandet later til å befinne seg godt plantet i flytsonen der de fire første singlene fra albumet viser en gjeng som ikke er redde for å eksperimentere med egen sound, samtidig som bandets identitet ivaretas. Et oppdatert lydbilde lar låtene variere mer i tempo og trommene fra Thomas Gallatin skaper ytterligere sving i sakene. Med While I Was Asleep står bandet foran et internasjonalt gjennombrudd, der interessen fra USA og Europa ser ut til å være økende. Vi har (selvfølgelig) pusha Darling West siden førsteplata Winter Passing dukka opp litt semi-ut-av-det-blå og sterkt anbefalt fra venner og kjente. Nå er altså tredjeplata straks her, og det gledes, på begge sider av den såkalte «dammen».
16.02. I’m With Her — See You Around
Folk- og americanafans bør få vann i munnen av denne konstellasjonen som debuterer på plate i februar. I’m With Her er nemlig en supergruppe bestående av Sara Watkins, Sarah Jarosz og Aoife O’Donovan. Gjengen fant tonen etter en jam-session på Telluride Bluegrass Festival i Colorado i 2014, og skjønte kjapt at dette var noe å satse på. Trioen har hver for seg flere sterke plater på samvittigheten — Watkins også som medlem av Nickel Creek. I tillegg er de fabelaktige instrumentalister og vokalister, hvilket resulterer i at de sammen låter helt vanvittig fint.
Godt gjort å stappe så mye ubestridt og dagsaktuelt jazztalent inn i en trio, men det er altså det Gurls er. Eller, stryk talent, disse meritterte folka er langt forbi det stadiet — vi snakker the såkalt finished article for lenge siden. Og forresten, kanskje stryk jazz også. For selv om Hanna Paulsberg, Spellemann 2017-nominerte Rohey Taalah og Spellemann 2017-nominerte Ellen Andrea Wang definitivt kommer fra jazzen, er Run Boy, Run blitt en sjangeroverskridende plate, som tross sin jazz-instrumentering, lander et sted mellom soul, R&B og pop. Albumtittelen er en innertier der gjengen lyrisk leker seg med, og spiller på, kjønnsroller, og normer, humor og (konfronterende) kvinnelig seksualitet. Forfriskende og skamløst, som det jo selvfølgelig burde være. Det er også imponerende med en såpass groovy plate uten trommer. Ellen Andrea Wangs bass står for den musikalske grunnmuren her— enten det er full trøkk eller mer nedpå låter. Paulsbergs sax akkompagnerer og Rohey bidrar med perkussivt krydder her og der, i tillegg til brorparten av vokaljobben. Emilie Nicolas gjør forøvrig en rå cameo på singelen «Dis Boy».
02.03. Jonathan Wilson — Rare Birds
Jonathan Wilson har fått æren for å ha gjenopplivet musikkscenen i Laurel Canyon, dalen utenfor Los Angeles som var episenteret for sånn omtrent alt bra innen det litt vage begrepet «vestkyst»-musikk på 60- og 70-tallet. Neil Young, CSN, Eagles, Joni Mitchell, Linda Ronstadt, Asylum Records, Geffen & Roberts — ja, ta like så godt og les den strålende boka Hotel California av Barney Hoskyns når vi er inne på det. Wilsons to foregående album — mesterverk begge to — oppdaterte den klassiske Laurel Canyon-sounden, og blandet inn alt fra moderne americana, til psykedelia og Animals-æra Floyd-funk. I det siste har Wilson turnert som gitarist for Roger Waters, så man kan jo si at den ringen på en måte er sluttet. Andre navn han har jobbet med inkluderer Father John Misty, Deep Dark Woods, Dawes, Conor Oberst og Roy Harper. Rare Birds omtales som et maksimalistisk album, og det kan la seg høre det, for Wilson takler definitivt det storslåtte og ambisiøse. Som han sier selv: «This album is a hell of a lot more Trevor Horn than anything, you know, Laurel Canyon-related.»
23.03. Band of Gold — Where’s the Magic
Første singel fra Where’s the Magic, «I Wanna Dance With You Again», er en vanvittig sterk poplåt som låter så tidløst vestkyst at man skulle tro Ken Caillat hadde åpnet studio i Oslo. De får tilgi oss «I can’t believe it’s not Fleetwood Mac»-sammenligningen, men det er jo et ENORMT KOMPLIMENT! Men allerede på singel nummer to legger bandet California bak seg til fordel for en mer eksperimentell låtstruktur, støyete gitarer og en dansende bassgang —med like vellykket resultat. Kreativiteten blomstrer åpenbart i samspillet mellom duoen som i studio utgjør Band of Gold, Nina Mortvedt og Nikolai Hængsle Eilertsen. At de sammen kan smi gode poplåter er godt etablert, men det betyr ikke at de må pakkes inn i standard vers-refreng-vers refreng på tre minutter — det lekes plata igjennom med overraskende grep og vendinger. Det må også nevnes at Where’s the Magic inkluderer to voldsomt frekke rytmeseksjoner, der trommegeniene Olaf Olsen og Hans Hulbækmo bytter på å akkompagnere Eilertsens bass. Skarpt!
23.03. Courtney Marie Andrews — May Your Kindness Remain
Sangfuglen fra Phoenix, Arizona har tross sin unge alder, en hel bøtte med plater på samvittigheten men det var først med 2016s Honest Life at folk (Rolling Stone Magazine og oss, bl.a.) fikk øynene opp for Courtney Marie Andrews. En nydelig konsert på Buckleys (RIP) i mars i fjor sementerte inntrykket av en allsidig og svært talentfull artist, som krydrer sin folk-inspirerte singer-songwriter-americana med svært dyktig og originalt gitarspill. Der Andrews produserte den forrige plata si selv, har hun denne gangen fått med seg Mark Howard, som tidligere har spilt inn plater med relativt store navn som Lucinda Williams, Bob Dylan, Emmylou Harris and Tom Waits. Da de siste årene i stor grad har blitt tilbragt travelt på veien for fortsatt unge Courtney, har plata også blitt til i transit, men tematisk skues det visstnok vel så mye innover.
