Sweet Home Cotonou
På jakt etter voodoo-musikken i Vest-Afrika
av Øyvind Pharo. Intervjuer ved Asbjørn Øverås og Øyvind Pharo.
Hva har Jimi Hendrix og Muddy Waters til felles med Benin-orkesteret Orchestre Poly-Rythmo de Cotonou? Voodoo, i følge forlagsredaktørene Øyvind Pharo og Asbjørn Øverås. Duoen er i disse dager på vei til Haiti for sin tredje research-utflukt, på jakt etter voodoo-musikkens røtter, historie og levende tradisjoner. I sine nedtegnelser guider Pharo oss gjennom sprikende sjangre med denne ene fellesnevneren og viser berøringspunktene mellom vestlig rock og psykedelia (med spesielt fokus på musikk fra «smeltedigelen» New Orleans) og vest-afrikanske musikktradisjoner. Dette er del 1.
Finn Big Dippers utvalgte voodoo-diskografi her.
– 2018 lakker mot slutten og en lang rekke 50-årsjubileer knyttet til det mytologiserte året 1968 er tilbakelagt. Et av dem var 50-årsjubileet til denne skribentens russekull ved Sarpsborg gymnas, som han dessverre gikk glipp av fordi han nok en gang var på musikktur til Austin, Texas. Apropos musikk. Som avgangselev vinteren 1968 fikk Pharo heller ikke med seg at en viss Malcolm Rebennack alias Dr. John The Night Tripper nettopp hadde LP-debutert med det revolusjonerende verket Gris-Gris, utgitt på Atlantic Records’ undermerke Atco.
Nå var neppe attenåringen Øyvind Pharo den eneste i Norge som ikke fikk med seg denne nyheten. Antagelig var det bare Harald Are Lund og en håndfull andre innvidde sjeler i kongeriket som overhodet ante noe om den plata, men gjennom det motkulturelle musikkmiljøet som jeg ble en del av da jeg begynte å studere på Blindern i 1969, kom den raskt på mitt utenomakademiske pensum. På sikt fikk den fikk meg til å oppdage den nærmest globale musikkarven til New Orleans, som ble et mekka for meg. Etter mange ulike musikkreiser til Texas og the Deep South endte jeg med å reise til Vest-Afrika for å fordype meg i den afro-kubanske musikkens opprinnelse i voodoo-religionen. I en liten kyststat som heter Benin.
Gris Gris var en psykedelisk totalopplevelse av afro-kreolsk voodoo-musikk som av ettertiden regnes som både banebrytende og genial. Mystikken og den messende sangen som de jordnære og funky rytmene var drapert i, gjorde Gris Gris til en slags hellig-gral-plate i hippieundergrunnen. På den ene siden var albumet både i slekt med frijazz og de suggererende karnevalsangene til New Orleans’ mardi gras-indianere, på den andre siden var det besvergelser og påkallelser av voodoo-dronningen Marie Laveau.
Men det var mer voodoo på gang da sekstiåtterne ble synlige. 3. mai 1968 — samtidig med at gatekampene i Paris-opprøret begynte — gikk Jimi Hendrix i studioet The Record Plant i New York for å spille inn det som skulle bli hans signaturlåt. «Voodoo Chile» ble til gjennom en lang natts jam-session som hans trommeslager Mitch Mitchell hadde med gjestemusikere som Jack Casady på bass og Steve Winwood på hammond B-3. Hans faste bassist Noel Redding dukket opp dagen etter og ble med ekstraversjonen «Voodoo Child (Slight Return)», som ble til avslutningssporet på dobbeltalbumet Electric Ladyland som kom ut i oktober 1968. I tillegg til at bluesmytologien på «Voodoo Child/Voodoo Chile» forvandlet Muddy Waters’ elektrifiserte deltablues «Rollin’ Stone» til 60-talls swampy sørstatsfunk, så løftet Hendrix også en New Orleans-kollega av Dr. John inn i det psykedeliske universet på Electric Ladyland med coverversjon av Earl Kings «Come On (Part 1)». Slik ble Jimi Hendrix min introduksjon til denne artisten, og da også Dr. John spilte inn «Come On (Let the Good Times Roll)» på sin mer renskårne New Orleans R&B-plate Gumbo i 1972, antok låtskriveren, gitaristen og sangeren Earl King mytiske proporsjoner i mitt hode.
Der voodoo kommer fra
Med andre ord, 1968 var et voodoo-år. 49 år senere, i januar 2017 drar jeg til Benin sammen med min redaktørkollega Asbjørn Øverås i Aschehoug forlag. I 2013 hadde vi gjort en tilsvarende musikktur til Benins naboland i nordvest, Burkina Faso. Øverås har gått mange år på skole i Frankrike, noe som gjør det enklere å komme i kontakt med folk i tidligere franske kolonier og hvor fransk er offisielt språk. Vår opprinnelige plan gjennom mange år var å dra til Ørkenfestivalen i Mali, men da islamistopprøret gjorde det uaktuelt besluttet vi å reise til andre land i det frankofone Vest-Afrika. Burkina Faso-turen introduserte oss for musikere med bakgrunn i 60- og 70-tallets afro-beat og afro-funk. Vel hjemme igjen var det bare å lete opp gjenutgivelser på plateselskaper som Soundway, Analog Africa og Awesome Tapes From Africa. Vestafrikanske musikktradisjoner har mer enn Mali og ørkenblues å by på.
I 2017 er vi opptatt av å finne ut noe om de lange linjene fra den afrikanske voodoo-dyrkingen og dens seremonielle musikk til jazz, blues, R&B, funk, rock’n’roll, salsa, mambo og afro-kubanske, afro-haitiansk og nordbrasiliansk candomblé. Millioner av slaver brakte med seg voodoo-kulten til den nye verden. Og intet område eksporterte så mange slaver som det europeerne kalte Gullkysten, kyststripen fra Ghana til Angola. Der kyststripen bøyer seg ligger Benin.
Historikere og religionsforskere er enige om at voodoo-religionens opprinnelse kan spores til dette landet. Når vi reiser til Benin vil vi ha med oss den årlige feiringen av voodoo eller voudon, som er den stedlige stavemåten. Hvert år den 10. januar feires religionen med en offisiell fridag for hele landets ca ti millioner innbyggere, med sine mange forskjellige språklige og etniske grupperinger og religiøse samfunn.
Episenteret for den eldgamle religionsdyrkelse er havnebyen Ouidah, ca. 30 km vest for millionbyen Cotonou som er landets økonomiske og administrative sentrum. Voodoo kan ledsage fødsel, overgangsriter, dåp, giftemål og begravelser med tromming og korsang som påkaller voodoo-guddommenes og voodoo-kreftenes hjelp. Voodoo er en praktisk religion til hjelp med spådommer og råd i hverdagen og ikke minst gjennom naturmedisinens tradisjonskunnskaper. Helt opp til 1996 var voodoo forbudt i Benin. Av både misjonen, kolonimaktene og myndighetene i den frigjorte afrikanske staten. Opphevelsen av forbudet ble begrunnet med forankringen i beninsk-afrikansk identitet. Den blir i dag ikke sett som primitiv overtro eller svart magi, men som en endogen religion med dype røtter i urbefolkningens kultur og tradisjonsmusikk.
Joda, geiter og høns blir ofret til voodoo-yppersteprestene som er mellommenn mellom mennesker og guder. Fetisjer skal også ha offer. Utstilte avgudsbilder eller hellige steder som besitter en spesiell kraft kalles fetisjer. For at kraften skal opprettholdes og kontrakten mellom mennesker og guddommelige lover og regler bekreftes, stenkes fetisjen med offerblod eller en skvett brennevin, gjerne gin. Trommeensembler og ekstatiske sangere ledsager de dansende prosesjonene som følger den som bærer offerdyret.
Så er vi der da den 10. januar som tilskuere til hvordan slike ritualer er det sentrale i den offentlige voodoofeiringen i de smale gatene mellom de soltørkede leirehusene i Ouidah. Vi står opp tidlig og slutter oss til prosesjoner som om det skulle være 1. eller 17. mai i Norge. Prosesjonene stopper opp foran innviede plasser og kultsteder som det store voodoo-tempelet med sitt ormebol av hellige pytonslanger, i skyggefulle lunder av mektige trær og følger den fire kilometer lange slaveveien ut til stranden der europeerne hadde sine skuter som fraktet menneskelasten med voodoo-troen over Atlanterhavet.
På denne stranden samles tusener på tusener hvert år for å se inntoget av voodoo-prosesjonene ved foten av den høye portalen, finansiert av UNESCO og reist på 1990-tallet for at menneskeheten ikke skal glemme slavehandelens redsler. Monumentet heter Gate of no return, porten man ikke vender tilbake til.
Vi ser innvidde deltakere fra voodoo-klostre suge blod av nyslaktede geitekillinger som de har mellom tennene mens de leder runddanser og prosesjoner som imiterer dyr og fugler. De blir ett med dyret de suger blod av. Deltakerne hensettes i transe av de øredøvende trommeensemblene og den kollektive sangen. Ritualene blir til en form for grusomhetens teater med musikalske dramatiseringer med sin egen rytmiske koreografi. Her er vi ved den rituelle opprinnelsen til jazzens talking drums. Voodoo i full utfoldelse i en besjelet natursammenheng.
Voodoo funk!
I tiden før og etter turen til Benin har jeg lest og hørt meg opp på stadig nye musikere, produsenter, musikkentreprenører og band som jeg aldri hadde hørt om før jeg i etterkant av Burkina Faso-turen i 2013 kom over et dobbeltalbum på Analog Africa. Albumet med 60-og 70-talls funk og soul fra Burkina Faso heter Bambara Mystic Soul. Det skulle vise seg at Analog Africa har mer å by på. Hver eneste albumutgivelse har liner notes med detaljerte redegjørelser om hvordan utgiveren, tuniseren Samy Ben Rejeb, har funnet musikken på tallrike platesafarier i Afrika. Det handler om å bruke personkontakter som kjenner noen som kjenner noen. Om å finne pensjonerte tollere eller noen som har vært involvert i kjøp og salg. Om hvordan han ender opp foran stabler og tårn av gamle LPer og 45-singler stuet vekk i pappesker og kartonger i nedstøvede garasjer og varelagre, men ved nitid detektivarbeid har han sporet opp artister, produsenter, lydteknikere, distributører, låtskrivere, eiere av platepresser og eiere av restauranter og barer som hadde levende musikk. Rejeb gjør opp for seg og betaler for rettighetene til nyutgivelsene med full kreditering av komponister så vel som fotografer som har levert bilder til omslag og hefter til liner notes.
En slik historie forteller han i sine liner notes til Orchestre Poly-Rythmo de Cotonou — Volume One, The Voudon Effect: 1972–1975. En åpenbaring. Det tok meg ikke lang tid å anskaffe volum 2 og 3.
Her var lenken til alle de platene jeg hadde hørt med Dr. John, med The Meters, Jimi Hendrix, James Brown, Muddy Waters, Screamin’ Jay Hawkins og Fleetwood Macs mollblues «Black Magic Woman» som i Santanas’ versjon blir til en kubansk medley med avslutningsparti lånt fra den ungarske mestergitaristen Gabor Szabos smygende «Gypsy Queen». Orkesteret kan med rette kalle seg allmektig (Tout Puissant) slik at det fulle og hele navnet lyder Tout Puissant Orchestre Poly-Rythmo de Cotonou, med den krevende initialversjonen TPOPRC. De har spilt inn hundrevis av singler og over femti album, og de er like funky som de andre langt mer kjente bandene fra Vest-Afrika: Fela Africa 70, Orchestra Baobab, OK Jazz.
Takket være Analog Africa begynte bandet å bli kjent i vesten for ti år siden. Bandets første LP som ble spilt inn i 1973 kom som nyutgivelse i 2005. Så kom de andre på rekke og rad med få års mellomrom. Interessen for dem ble også stimulert av at deejayer i Vest-Europa så smått hadde begynt å spille noe av den soukous-inspirerte 80-tallsmusikken til Poly-Rythmo som andre nyutgivelsesselskaper hadde sluppet tidligere på 2000-tallet. Journalisten Elodie Maillot som jobbet for Radio France i Benin fikk oppleve OPRC foran et publikum på 20 000 under en konsert på landets uavhengighetsdag i 2007. Hun tok kontakt med bandet og fikk jobben som produsent da Poly-Rythmo gikk i studio i Paris for å lage sitt første album på over en mannsalder. Albumet Club Cotonou hadde gjesteopptredener med både Angélique Kidjo (som synger nyinnspillinger av Poly-Rythmos gjennombruddslåt «Gbeti Madjro») og Fatoumata Diawara, samt Nick McCarthy og Paul Thompson fra Franz Ferdinand. Albumet ble sluppet i 2011. OPRC har siden den gang spilt flere ganger i Frankrike, de har spilt i London og de har spilt i New York.
Å treffe Vincent Ahehehinnou
Lederen for bandets utgave av i dag har vært med helt fra starten. I løpet av sin eksistens har rundt femti forskjellige musikere vært med i Poly-Rythmo bandet har en forhistorie under diverse andre navn. Vincent Ahehehinnou regnes som founding member siden han ble rekruttert i forbindelse med at det endelige offisielle navnet ble tatt i bruk. Han ble rekruttert fordi bandet trengte en ekstra vokalist i tillegg til de to andre. Han var ønsket pga sine ferdigheter til å synge James Brown-inspirert soul. 17. mai 1968 er en merkedato i bandets historie for det var både første gang de spilte sammen som Orchestre Poly-Rythmo de Cotonou i studio og første gang med Vincent Ahehehinnou som vokalist.
Noen dager før voodoo-feiringen i Ouidah er Øverås og jeg på et møte i Institut Francais i Cotonou. Øverås har i uker og måneder før avreisen mailet med direktøren som vi sitter hos. Sammen med en kollega har hun satt opp en liste med kontaktinformasjon til lokale musikere og aktører som hun anbefaler oss å intervjue. Den særdeles hyggelige og serviceinnstilte direktøren forer oss med mengder av nyttig informasjon og generell orientering om landet, byen og instituttet. Men av en eller annen grunn står ikke det allmektige bandet fra Cotonou på intervjulisten.
Bare noen måneder i forveien har Poly-Rythmo blitt anmeldt i MOJO for albumet Madjafalao og Vincent Ahehehinnou omtalt som bandets nåværende leder. Direktøren sier de skal prøve å spore ham opp. Imens går vi ut i kafeen for å forberede intervjuer med artister som venter på oss. Kafeen er også en teater- og konsertarena med catwalk opp mot scenen. Øverås kan ikke dy seg og må prøve gangveien. Det medfører at vi kommer i kontakt med Gérard Tolohin. Han er utdannet skuespiller fra Cotonou og kommer i følge med en franskmann. Vi forteller ham hvorfor vi er i Cotonou. Om han har hørt om Orchestre Polyrythmo de Cotonou? Om han tilfeldigvis kjenner noen som kjenner Vincent Ahehehinnou? Gerard kjenner Vincent Ahehehinnou. Et par telefoner, så fikk vi vite at vi kunne treffes på hans lokale kafé samme kveld.
Dahomey er blitt Benin
Benin ligger som en kile mellom lilleputtlandet Togo og gigantnasjonen Nigeria og het Dahomey fram til 1975. Fordi dette også var navnet landet hadde under det franske koloniveldet, besluttet det nye marxistiske regimet å erstatte Dahomey med Benin, navnet på et mektig kongedømme som var kjent for sin rike kultur og gjennom mange hundre år regjerte over et område som strakte seg over store deler av dagens Nigeria.
Benin styres fra Cotonou. På Fon-språket betyr Cotonou «dødselvens munning», som henspiller på at denne opprinnelige fiskerlandsbyen på Atlanterhavskysten på begynnelsen av 1800-tallet ble en av de største utskipningshavnene for den afrikanske slavehandelen. Det er ikke bare i Ouidah at Benins historie kaster lange skygger.
Kongene av Dahomey holdt til i palasset i Abomey og etablerte byen som det viktigste maktsenteret under slavehandeltiden. De førte krig mot andre afrikanske riker og solgte krigsfangene som slaver til europeerne i bytte mot våpen for å ta flere fanger. Slik solgte kongene av Dahomey sine egne afrikanske brødre. Anslagsvis ti millioner slaver solgt til plantasjer i Karibia og Brasil, minst en million av dem ble skipet ut fra Ouidah. Den blodige historien om kongene av Dahomey og den brasilianske slavehandleren Francisco Félix de Sousa og hans etterkommere er fortalt av Bruce Chatwin i romanen The Viceroy of Ouidah (Visekongen av Ouidah). En roman som ble filmatisert av Werner Herzog under tittelen Cobra Verde.
Etter at forbudet mot slavehandelen ble iverksatt, ble palmeolje den viktigste eksportvaren fra Vest-Afrika og de europeiske stormaktene ble opptatt av å kontrollere stadig større afrikanske landområder. Dahomey ble annektert i 1894 etter en blodig kolonikrig og ble da en del av det enorme franske koloniveldet sør for Sahara som ble kalt Vest-Sudan. Da landet ble selvstendig stat i 1960 trakk Frankrike tilbake alle subsidier. Akutt sosial nød, etniske konflikter og hyppige statskupp var årsaken til innføringen av militærdiktaturet som omdøpte landet til Benin i 1975. Navnet skulle ikke kunne utnyttes av noen etnisk gruppering i den skjøre, unge statsdannelsen men snarere gi nasjonsbevissthet inspirert av svunnen afrikansk storhet.
Den marxist-leninistiske statssjefen Matthieu Kérékou trakk seg frivillig tilbake i 1990. Siden har landet innført markedsøkonomi og en tilsynelatende liberal samfunnsmodell. Benin er fortsatt et av verdens fattigste land, men til forskjell fra mange naboland har Benin vært forskånet for alvorlige religiøse motsetninger. Islam og kristendom eksisterer side om side med voudon/voodoo som landets tredje store religion.
Landet er preget av utbredt analfabetisme, lav forventet levealder, mye selvforsyningsjordbruk, svak infrastruktur, lav industrialisering, høy arbeidsledighet, svake samfunnsinstitusjoner og korrupte politikere. Universitetsutdannede livnærer seg ved å kjøre motorsykkeldrosjer, zemidjan (zem). Landet styres av noen få mektige familier. De mektige familiene tilhører gjerne den afro-brasilianske eliten som er etterkommere av hjemvendte frigitte slaver fra Brasil som selv slo seg opp som slavehandlere i Ouidah og andre kystbyer. Det bor fortsatt en visekonge i Ouidah som bærer navnet til den mektige de Sousa-familien. Landet har frie valg, men maktkampen mellom de få som styrer kan anta mildt sagt utenomparlamentariske former. Den styrtrike bomullskongen Patrice Talon som i dag er landets president, ble siktet for å ha forgiftet den forrige presidenten, Boni Yayi i 2012.
Landet er en av Afrikas største produsenter av bomull, har stor eksport av hardwood, gummi, palmeolje, kaffe og kakao. Oljereserver ble funnet i havet i Guineabukten på grensen mellom Benin og Nigeria i 2009.
Voodoo, vodun, vodoun, vaudou = Ånd
Blant etterkommerne av de vestafrikanske slavene i Brasil blir voodoo-religionen kalt både macumba, candomblé og umbanda. På Jamaica kalles voodoo for obeah. På Cuba heter det santeria og på Haiti heter det vodou. Voodoo (som er den vanlige stavingen i den vestlige verden) er både navnet på en religiøs kult og en slags øverste ånd, en fjern gud mennesker ikke kan kommunisere direkte med, men bare via ånder lavere på skapningens rangstige (iwa eller loa). Voodoo oppsto blant Ewe- og Fon-folket på grensen mellom Togo og Benin, og har dypt fotfeste i hele Vest-Afrika mellom Volta-elva i Ghana og utløpet av Niger-elva i Lagos, Nigeria. Yoruba er en av de største etniske grupperingene i Nigeria og de er mange også i Benin. De har sine egne navn på voodoo-åndene og selve religionen kalles ju-ju på yoruba — noe som også har gitt opphav til musikkformen ju-ju. Yoruba-kulturen ble eksportert til de europeiske koloniplantasjene i Karibia og Sør-Amerika med slavehandelen. Yoruba-guden Shango er utbredt i voodoodyrkelsen i Karibia og Sør-Amerika. Slik skifter navn og betegnelser i voodoo-kultens hierarki av guddommer og ånder fra den ene etniske gruppen til den andre, og blant etterkommerne i slavesamfunnene i de europeiske kolonisamfunnene Sør-Amerika, Karibia og de amerikanske sørstater. I forlengelse av dette kunne slavene og deres etterkommere i tilpasse og kamuflere sin voodoo-kult i visse deler av den katolske kirkens hymner, liturgi, sakramenter og helgendyrking.
Dans, tromming og hymnesang påkaller de åndelige kreftene i takknemlighet og forsoning, for å oppnå lykke og hell og helbredelser fra sykdommer. Voodoo-dyrkingen handler også om å ære forfedrene og stammesamfunnets tidligere konger og høvdinger. De blir guddommeliggjort. Voodoo er en motsigelsesfull blanding av monoteisme, polyteisme og animistisk naturreligion. Prestene og de som er innvidd i voodoo-mysterienes hemmeligheter er formidlere mellom åndekreftene og menneskene.
Clavé-rytmen
For de av oss som ikke er etnomusikologer eller utøvende musikere så kan begrepet clavé fortone seg som litt uhåndgripelig, men siden jazz, blues, rock’n’roll, soul, funk, latinamerikansk musikk har en forankring i afro-kubanske rytmer, så brukes begrepet om et femtakters mønster som utgjør kjernen i mange afro-kubanske rytmer. Dette femtakters mønsteret sies å ha røtter i sub-sahariske afrikanske musikktradisjoner som har blitt eksportert med slavene. Afro-kubanerne har skapt sin musikk med dette utgangspunktet og gjennom musikalske kulturoverføringer tilbake til Afrika fra Cuba oppsto en afrikansk variant av rumba som er blitt kjent som kongolesisk rumba. Slik har det blitt en gjensidig musikalsk påvirkning frem og tilbake over Atlanterhavet.
Clavé blir nøkkelmønsteret i den afrikanske diaspora-musikken. I haitiansk vodou-tromming, afro-brasiliansk musikk, afrikansk-amerikansk musikk som er kjent som hambone. Rytmen som er blitt forbundet Bo Diddley. Hans sang «Bo Diddley» følger rytmen i den afroamerikanske barnesangen «Hambone, hambone have you heard/ I’m gonna buy you a mockingbird.» Bo Diddley-rytmen omtales også som «two bits and a haircut shave» slik som det også finnes igjen i Johnny Otis’ rock’n’roll-hit «Willie and the Hand Jive» eller Buddy Hollys «Not Fade Away». Man finner den igjen i voodoo-trommingen i Louisiana og candombé i Uruguay.
Clavé er et ord som forklares med «en kileformet stein som holder sammen bueformede reisverk i leirbygg.» Navnet brukes også om hardtre-stikkene i afrokubanske musikkensembler. I afrokubansk musikk er den vanligste clavé-mønsteret son clave og rumba clave.
Cross-rytmer er et særkjenne ved musikken i sub-Sahara. Niger-Congo-elvenes lingvistiske området har utviklet kryssrytmer (cross rhythm). I musikktradisjonene i sub-Sahara og den afrikanske diasporaen er cross-rhythm et vesenskjennetegn. Med andre ord, her er vi i det polyrytmiske — det som kjennetegner den voodoobaserte beninske musikken.
Fortsettelse følger!
Skrevet av Øyvind Pharo
