We’ll go together like Kenny and Warren G
Noen tanker om Bendik Brænnes mesterverk Benedictionary.
Av Stian Finstad Svehagen
«We’ll go together like Kenny and Warren G.»
Denne linja fra låta «The Most Beautiful Tune» er temmelig høyt oppe på lista over årets tekststrofer. Jeg skal ikke begi meg ut på en voldsom tekstanalyse, men i en låt som handler om han som ikke fikk henne så er det en linje som i min bok har dobbel bunn. Går egentlig Kenny og Warren G så godt sammen? Jeg vet ikke om det er det Bendik Brænne har tenkt, men denne og flere linjer på albumet Benedictionary klarer å lette på alvoret på en plate som fort kunne blitt en tung og dyster affære.
Bakteppet for albumet Benedictionary er en historie om en relativt ung mann som i løpet av ganske kort tid har mistet begge foreldrene sine samt et kjærlighetsforhold som endte. Dette er egentlig nok til at de fleste av oss bare kunne lagt oss ned. Bendik Brænne ville noe annet, og resultatet er et album og et stykke arbeid som ikke bare er personlig, men som all god kunst også er universelt. Man trenger ikke vite historien bak, dette er låter om savn, kjærlighet og om å holde ut.
I still break in two when I hear your voice
on the radio
on a tv show
It brings me closer to you every time
It’s been like this for a while.
En låt som «Voice on the Radio» er jo uten tvil en veldig personlig og nær låt, men den er for meg samtidig universell. Det er ikke noe vanskelig å sette seg inn i denne situasjonen. Det som derimot er vanskelig er å sette ord på følelser som dette og det synes jeg Bendik Brænne gjør her og over hele dette albumet. Ord og situasjoner som kan få deg til å både ville le og gråte. Musikk som får deg til å føle. Er det ikke nettopp det vi alle vil ha?
Noe av det som imponerer meg aller mest med dette albumet er at alt vi hører på dette albumet er spilt og sunget av bare en person. Den personen er Bendik Brænne. Tro meg, dette er ikke et typ kassegitar og piano-album. Ja, det er nedpå, men det er en lekestue av musikalske referanser. Hvis man vil så kan man selvfølgelig peke og si at der har du en Burt Bacharach-låt, der er det en Dennis Wilson-låt og der har du jammen meg en Phil Spector-pastisj også. Det er for så vidt rett, men disse låtene er så gode at du kunne strippet vekk all den sobre staffasjen og fortsatt ville det vært et mesterstykke av et album.
...today I’ll bury my head in sound
to stop the silence of you not being around…
Det er mange som har nevnt Jeff Tweedy når de har snakket om dette albumet, meg selv inkludert. Jeg tror også jeg brukte Jeff Tweedy som referanse da jeg snakket om debutalbumet da det kom ut også. Det sagt, så begynner det å bli en stund siden Jeff Tweedy skrev en like god låt som «Waiting for You». Så nært og så sårt, det er gjenkjennelig og ærlig. Her holdes det også helt nede og enkelt musikalsk — vi er rett og slett så nærme det går an å komme. Det føles virkelig som om man sitter i samme rom. Akkurat det er også en ting det er verdt å nevne. Til å være et album som er spilt inn på en temmelig lo-fi måte så låter det utrolig hi-fi, om det er lov å si.
Jeg kunne sikkert fortsatt å skrive og å snakke om dette albumet langt inn i evigheten. Det er ikke så ofte det kommer album av denne sorten, men det er godt å vite at det vil være her for all fremtid.
Takk Bendik.
Skrevet av Stian Finstad Svehagen
Bendik Brænne — Benedictionary bestiller du i vår nettbutikk.
